Reprise av livet

«Men Maria du er jo bare 18 år, hele livet ligger foran deg»

Alt jeg husker er sykdom, livet som var før jeg ble påkjørt er som i et annet univers. Et evig mareritt startet for 5 år siden, et mareritt jeg aldri klarer våkne opp fra. Det jeg husker fra det andre kaller livet, er sykehusinnleggelder, legetimer, fysioterapi, spesialister, bup.

Jeg husker da jeg var på legevakten mange ganger daglig fordi smertene var så sterke, og at jeg ble sendt hjem hver gang med beskjed om at jeg ikke tålte noe. Jeg husker de som har ledd av meg og alle venterommene jeg har stirret på gulvet i. Jeg husker da jeg nesten ble innlagt, fordi jeg var så hoven i foten at de mistenkte blodpropp på sykehuset. Jeg husker legen sitt ansiktsuttrykk da jeg endelig ble tatt mer på alvor, og han så MR bildene av foten min. Jeg husker øynene til legen på haukeland da han sa jeg hadde CRPS. Husker mamma som prøvde å skjule reaksjonen sin for meg.

Jeg husker alle de tusen fysioterapi timene jeg har hatt. Opptreningen som var så brutal at jeg egentlig ikke husker noe mer en smerter. Jeg husker alle legetimene, legekontorene, de alvorlige stemmene. Jeg husker årene med medisinutprøving, alle nettene i stivede sykehus sengesett. Jeg husker den første natta jeg forskremt sov på et sykehus.

Jeg husker min første time på BUP, og min første legetimene da jeg plutselig skulle prøve ut antidepresiva. Jeg husker alle de sjokkerte blikkene i starten, da jeg fortsatt klarte snakke litt om vanskelige ting. Jeg husker da alle sluttet å bry seg fordi jeg var for vanskelig å behandle. Jeg husker da BUP Stord sa jeg måtte til BUP i Haugesund fordi de ikke kunne hjelpe meg.

Jeg husker de 24 behandlerene jeg har hatt på BUP og DPS. Jeg husker da den 10ende smertelegen sa han ikke kunne gjøre noe. Når spesialisten på CRPS i norden sa jeg bare måtte lære meg å leve med dette, og at han sa dette til meg på 16 års dagen min. Jeg husker da jeg feiret 17.mai på rehabilitering

Jeg husker alle årene jeg har brukt på å nekte kroppen mat. Jeg husker alle skadene jeg har påført kroppen min, og så brukt evig med energi på å skjule de så ingen skulle bli redde. Jeg husker da jeg stjal glass og knuste det på ungdomspsykriatisk, fordi jeg var så fanget i et mønster av selvskading.

Jeg husker da spiseforstyrrelsen min ble ubetydelig for behandlerene mine fordi jeg nådde en ok vekt. Jeg husker da depresjonen ikke lenger var et tema, fordi det var så mye mer som måtte snakkest om. Jeg husker første gang jeg hørte setningen «utgang med følge» Jeg husker redselen da jeg satt i baksetet til to helt ukjente damer, på vei til min flrste innleggelse i stavanger. Jeg husker da jeg ble holdt mot min vilje på akuttpsyk i haugesund, uten at det egentlig var tvang, og uten at noen snakket med meg de 4 dagene jeg var der. Jeg har vært innlagt nesten et år tilsammen, og likevel klarer ingen hjelpe. Likevel blir jeg ikke bedre, friskere, glad

Jeg tror ikke noen skjønner hvor vanskelig tanken på «hele» livet er, når hver dag er en kamp. Jeg tror ingen skjønner hvor vond den setningen kan være, nettopp fordi jeg ikke ser at livet ligger åpent foran meg, men heller stengt og svart, like vondt som de siste årene har vært.

2 kommentarer om “Reprise av livet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.