Snart tusen dager uten noe

Det skjer lite, veldig lite, nesten ingenting. Mange har sagt at ting alltid går sakte rundt meg, at det aldri virker som om noe går i orden. Nå virker det som om alt har stoppet opp. Jeg står helt alene, nesten helt uten hjelp. Selv om jeg egentlig har et stort hjelpeaperat rundt som skal hjelpe, er det nesten ingen som gjør noe. Desember og Januar er de vanskeligste måndene i året for meg, og likevel har de trappet ned på behandlingen. Selv om jeg bare blir dårligere å dårligere, står de fleste bare å ser på at jeg synker. De lover, men ingenting skjer.

Jeg holder meg flytende så godt jeg kan. Sparker imot alt på innsiden som prøver så sterkt å knuse meg. Jeg gjør mye en periode,for å holde tanker og følelser borte. Når jeg fysisk blir for sliten til å holde det gående ligger jeg stort sett i fosterstilling og lurer hvert eneste minutt på hvorfor jeg fortsatt lever. Slik er det nå, bortsett frå når jeg er ute og smiler, så krøller jeg meg sammen og prøver å få alt til å forsvinne. Mye forsvinner også, for jeg husker ingenting, og gjør ting uten å egentlig være der, men det vondeste blir alltid igjen.

Det er morsomt hvor lett det er for de med makt å bare skyve bort det som blir for vanskelig. Hvorfor er jeg egentlig for vanskelig, jeg vil jo bare at noen skal hjelpe meg å leve igjen

En kommentar om “Snart tusen dager uten noe

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.