Jeg trenger at noen holder rundt meg, hardt, og forteller meg at det skal gå bra.
Jeg trenger at noen ser tårene som ikke kommer, men som er der, fordi redselen for fremtiden er så stor.
Jeg trenger at noen bare er her og lytter til det jeg vil fortelle.
Jeg trenger å få lov til å være redd, få lov til å være et menneske oppi alt dette.
Når noen sa at jeg aldri vil få det helt bra psykisk igjen, da knakk jeg sammen og ga opp mer en jeg allerede har gjort..
For oppi dette får jeg ikke være et menneske, Jeg får beskjed om å takle det, får beskjed om at det ikke er det verste som har hendt i verden. Men det er det verste som kunne ha skjedd meg, for det bekrefter alt jeg har tenkt, det bekrefter at jeg aldri kan bli frisk, Det bekrefter de verste tankene mine.
Det bekrefter at livet mitt aldri vil bli helt bra.
Jeg har lest bloggen din det siste halve året, og jeg får helt vondt i meg av alt du må gå gjennom. Men det kommer til å gå bra, og det er lov å føle seg liten, det er lov å føle seg sliten…det skulle bare mangle. Tror ikke det er mange på din alder som sitter med din erfaring, og derfor også din styrke. Hold ut til neste lysning, og en god klem sendes til deg i mellomtiden.
LikerLiker
Anonym: åå tusen takk til deg! ❤
LikerLiker