Smile gjennom regnet

Ute styrtregner det, inne ligger jeg strak ut på sofaen og prøver å samle krefter til å gå over gulvet for å finne meg mat. Jeg måtte spørre når jeg sist spise, for jeg glemmer alt, inkludert å spise, sist jeg spiste, huske navn, avtaler, gå på do, og andre vanlige ting som jeg bør klare huske. Hodet og kroppen svimler rundt av de nye medisinene mine, men jeg føler de hjelper litt, så jeg håper de kjipeste bivirkningene gir seg snart. 

 

Jeg skriver lite for tiden, ordene er borte, hodet mitt er bare som en stor bolle med grøt. Det jeg skriver blir også så feil, for alt jeg sier til andre, krasjer med hvordan ting egentlig er. Jeg har aldri før levd på en så stor løgn, selv ikke da ingen viste jeg hadde det vanskelig. Jeg smiler og sier ja til alt, og lar ingen få innsyn i helvete som utspiller seg når jeg prøver samle krefter til å møte verden. Jeg sier ikke til folk at jeg flere ganger i uken må bruke morfin for å dempe smertene som er uholdbare fordi jeg gjør så mye.

 

Jeg lever et liv jeg på ingen måte har hode og kropp til å leve, og i lengden så kan det bare ikke gå. Det er så vondt å se, og ikke ha fasiten til hva som er lurt å gjøre for at det skal kunne gå

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..