02.09.2014

Jeg vil ikke forholde meg til virkeligheten. Den er for skremmende, for vond, for brutal. Jeg orker ikke ta innover det som skjer, det er lettere å late som at ting er som de var og fortsette i samme kjørebane. 

 

Det er lettere å bare late som at krykkene er der, fordi jeg har en dårlig dag. Ignorere vissheten over at jeg er helt avhengig av dem.  Det er lettere å smile når jeg ser meg i speilet og tårene renner nedover kinnet. Det blir for vondt å ta inn over meg all smerten som ligger bak. Jeg gråter, men det er ikke på ekte. Ingenting er på ekte lenger. Tårene er som luft, samtidig som de spidder meg som kuler. Ildkuler. Store ildkuler som blander seg med smilet.

 

Det er vanskelig å planlegge et liv rundt noe som er så fjernt. Jeg ignorerer smertene for å prøve finne okei ting å gjøre. Jeg nekter for at de er der. Men de er der likevel, og de styrer mer og mer. For uansett hvor grusomt det er å innse, så blir de sterkere og mer intense. Så da stenger jeg all virkelighet ute,

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..