Å være den ene

Hjemme er jeg alene

Bland venner er jeg alene

På rehabilitering er jeg alene

Til og med i Norge er jeg ganske alene

 

 

Når legen sto med tårer i øynene, og en diagnose som skulle forandre livet mitt, skjønte jeg ikke alvoret. Jeg forsto ikke at diagnosen jeg fikk var så sjelden at til og med google har problemer med å finne svar. Jeg fikk en diagnose som i korte trekk blir beskrevet slik «Crps, is ranked as the most painful form of chronic pain that exists todayby the McGill Pain Index.» Jeg, på bare 13 år, hadde fått den mest ekstreme av alle kronsike smertesyndrom, kastet i fanget. En diagnose som jeg måtte bære tyngden av helt alene. 

 

Når jeg er her, på rehabilitering, ser jeg så mange som finner folk med samme, eller lignende diagnoser. Folk som utveksler behandlingsmåter og gode tips. Men jeg er så alene, her også, selv i kaoset av så mange syke/skadede mennesker, Jeg vet jo at det er noen få som er like unge som meg, og som har Crps, men det er så få av oss. I mengden forsvinner vi bare.

 

Jeg er bare så sliten av at det er jeg som må søke opp ting jeg lurer på, at jeg må finne nye behandlingsmuligheter. Det er så mye sprøtt som skjer med kroppen min, pga crps’en, men jeg har måttet finne alt på utenslanske nettsider, for det jeg opplever har ikke engang blitt skrevet om på norsk. Det tok meg 4 år før jeg fant ut at grunnen til at jeg har fått dårligere og dårligere syn etter ulykken mest sannsynlig skyldes smertene som sprer seg i kroppen og tuller til synet. Fordi det faktisk er vanlig, men ikke har blitt et kjent tema her enda. 

 

I mengden er jeg den ene som er for ung til en diagnose som nesten ingen har. Jeg er hun ene som leter land og strand etter behandling, men som ingen leger kan hjelpe. Jeg er så uendelig alene i et system som ikke har peiling, i et land som ikke godtar. Jeg skulle ønske folk forsto, at noen kunne si at «ja, det er greit du ikke klarer skole og jobb, finn andre meningsfulle ting i livet.» Jeg skulle ønske ikke så mange dømmer de de ikke kan se, for ingen kan se at jeg har konstant veldigveldig vondt. Jeg skulle ønske jeg ikke sto så alene, at det var mer kjent, at jeg hadde en diagnose folk godtok, at det ikke «bare» var meg. 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..