Bare tro på meg

Jeg forventer ikke at noen skal forstå, jeg forventer bare at folk skal tro på meg…

I mai og juni var alt jeg klarte å gå kanskje ett skritt, for så å kolapse i smerter. Jeg sløvet vekk dager i en morfinrus som gjorde meg veldig fysisk dårlig, men som tok bort de aller verste toppene. Dag etter dag med så store smerter at jeg faktisk var sikker på at nå kommer hjertet tilå stoppe. Men i den perioden gikk jeg på krykker, og selv om ingen kunne se at je hadde vondt, så de hvertfall at noe var galt.

Nå er den ekstreme smertebølga som varte så lenge gått litt over. Jeg bruker fortsatt krykkene en del, men er bedre (og det er bra, for livet smiler ikke akkurat så veldig mye fortiden) Men nå kommer fordommene med en gang. «Kom igjen, du klarer dette» sier folk, når jeg holder på å besvime fordi det følest ut som halve kroppen ligger i press under en lastebil. For ingen ser, og da tror heller ingen, selv om jeg aldri hverken overdriver eller sier noe om smertene som ikke er sant. Og det er vond at det er så usynlig, når dette er noe som styret livet mitt og er synlig i en enorm grad i min kropp. Det er så vanskelig å vite at smertene hindrer meg i så mye av jeg vil, at de og alt som er vanskelig psykisk har tatt fra meg hele ungdomstida mi. Det er vondt at folk på toppen av alt som virker umulig, skal mistro meg fordi de ikke ser at jeg har vondt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..