Pause fra verden

Sjokket var mildt sagt stort når jeg plutselig, og helt ut av det blå fikk tilbud om innleggelse. Dette har både behandleren min og mange rundt meg strevd med å få til i hele april og mai, uten at noen ville «ha» meg. Og nå fikk jeg altså tilbudet uten å ha spurt om det engang, av en psykriater jeg hadde pratet med (eller strirret i bakken på kontoret til) EN gang. Jeg viste i starten ikke om jeg skulle le eller gråte, for ja jeg trengte denne innleggelsen veldig, men hvorfor skulle det plutselig gå, når dette er noe jeg har hatt behov for lenge.

Igår fikk jeg plass, og nå er jeg innlagt på dps. Jeg får i tilegg til innleggelsen behandlig med lokalbedøvelse i rygg og nakke. Dette for å prøve løsne opp i alt for stive muskler og ledd, som er stive fordi jeg alltid er anspent pga smertene i foten. Det er helt ærlig veldig rart å være her, både fordi overgangen frå ungdomspsykriatisk til voksen er ganske stor, men også fordi jeg ikke føler jeg fortjener en plass her. Det er helt sikkert noen som trenger plassen mer, som det er håp for, og som ikke bare tar opp plass.

Likevel, jeg er mer avslappa en på lenge. Kravene fra omverden om å smile og fungere når jeg egentlig ikke klarer, er borte. Når hodet mitt er så kaotisk som det er nå, er det fint med en liten pause.