«Bare» en diagnose

Jeg skulle ønske det «bare» var en spiseforstyrrelse. Og jeg vet, så jævlig godt at en spiseforstyrrelse ikke er noe «bare». Jeg har kjent det på kroppen, jeg har kjempet, falt og ødlagt megselv i mange år. Jeg vet at det er en kamp på liv og død. Men det er en kamp. Det er et konkret mål, noe å kjempe mot og i fra, et helvete av en sykdom, men likevel med et mål der framme. Jeg vet det nå, nå som jeg har det bedre, men jeg vet jeg aldri ville sett det slik midt inne i kampen.

Men jeg skulle ønske det bare var det. For kampen jeg har kjempet, har gjort at jeg er mye friskere fra spisforstyrrelsen, kreftene jeg har brukt har bevist at det finnest et liv uten. Problemet er bare at nå står jeg bare her, med hode litt på skakke og sier «hva nå?» Jeg er jo ikke friskere, tvert imot mye dårligere. Fordi spiseforstyrrelsen bare var et symptom på noe annet, noe mye dypere som ingen klarer reparere. Jeg kvitter meg med noe, og får to nye ting istede. Jeg kjemper og prøver, virkelig prøver, men får bare slengt alt rett tilbake på meg, ti ganger sterkere. Det virker som alle rundt meg bare vandrer rundt grøten, fordi de ikke vet. Jeg er for dårlig psykisk til å få hjelp med smertene, og har for mye smerter til å få hjelp psykisk. Noen mener jeg vil få det bedre om smertene blir mindre, og andre mener jeg må få hjelpe med psyken, så jeg kan takle smertene. Men INGEN vet. Og ingen klarer gjøre noe, så da bare står jeg her, med hode på skakke.

Ikke vet jeg heller lenger hva jeg kjemper for, jeg aner ikke. Et godt liv med ekstreme smerter? Finnest det i det hele? Går det an å leve, ha det bra, når smertene tar opp ALT av energi, til og med på «gode» dager. Jeg er 18 år, og igang med å søke om å bli ufør. Jeg har så mye smerter at hver dag er et valg om hvor mye jeg skal gjøre, om hvor mange dager jeg orker tilbringe på sofaen fordi jeg har gått på krykker. Det gir ikke lenger mening å kjempe mot et mål jeg ikke vil ha som mål. Jeg vil ikke bare overleve, jeg vil ikke at livet mitt skal være som de siste årene, det går ikke, det går ikke i det hele tatt. Jeg vil ha et liv, men da må noen klare hjelpe meg å se at det går an å skape et.

Kanskje er dette vanskelig å lese, jeg vet hvertfall at det er uendelig sårt og vanskelig å skrive. Fordi det er mer ærlig og nært en mye annet. Hvor mye ting står på hode, hvor vondt alt er. Jeg vet ikke, jeg vet bare det er vondt å skrive, selv uten detaljene er det vondt å skrive..
(Og bare for å poengtere igjen, jeg mener IKKE at en spiseforstyrrelse er noe «bare». Virkelig VIRKELIG ikke, jeg vet det er så mye mer en det)

2 kommentarer om “«Bare» en diagnose

  1. Dette må ha vært veldig sårt og tøft å skrive. Du sier jo det selv. Jeg kan ikk skjønne noe annet. Det var vanskelig å lese dette. Men ærlig, det er det. Jeg har ikke svar på noenting.
    Klem ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..