Det bare repiterer seg-håpløsheten

Uansett hvor mye jeg vil, uansett hvor mye fint jeg gjør, så går det bare nedover. Ned, ned, ned. Det er skummelt å se et stup foran seg, uten å kunne gjøre noe for å forhindre at jeg falle utenfor.

Jeg roter med dager, uker og månder. Jeg tror vi et i februar, og er overbevist om at fredagen er en mandag. Jeg glemmer alt og surrer så mye med kjente ting at jeg blir skremt. Plutselig bryter jeg totalt sammen, uten egentlig en grunn. Det eneste jeg vet er at det gjør så uendelig forferdelig vondt.

Det vanskeligste nå er å vite. Å vite at ingen vet hvordan de kan hjelpe. At jeg fortsatt famler i mørket etter en måte å mestre, 4,5 år senere. En skulle trodd at noe hadde forbedret seg. At jeg klarte se at jeg skulle komme meg gjennom en dag til når jeg våknet. Men alt jeg ser er håpløst, og jeg klarer ikke forstå meningen med morgendagen

En kommentar om “Det bare repiterer seg-håpløsheten

  1. Uvisshet er så vanskelig. Jeg trodde sommerferie var noe bra, jeg har gledet meg til dette. Men igjen, som alltid, blir jeg dratt dypere og dypere ned. Å ikke ha en plan eller rutine er ikke bra. Æsj

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..