Et blomstrende mareritt

Idet jeg åpner menyen går blikket rett til utvalget av salater, som alltid. Leser gjennom, skjelver, regner og regner på hva som inneholder minst kalorier, hvor mye halvparten vil inneholde, hvor mye jeg faktisk må spise? Jeg smiler mot familie og venner, men inne i hodet skriker anoreksien, og jeg MÅ jo bare adlyde og ingen andre må jo se! Salaten kommer, og til min store skrekk er dressingen OPPÅ salaten, PÅ maten. Føttene hopper, hendene skjelver, og mens jeg flytter rundt på maten, og graver ut salatblader uten dressing, snakker jeg og smiler. Men jeg husker ikke hva jeg sa, bare hvor mange munnfuller jeg tok, bare hvor mange ganger jeg tygde maten tilsammen. 

 

Dette var i fjor sommer, i Spania. Da jeg trodde jeg hadde klart å legge spiseforstyrrelsen på hylla hjemme. De er utrolig trist, for alle minner som inneholder mat fra de siste 4-5 årene husker jeg ikke hva vi sa og hva vi gjorde, bare maten og angsten for den. Jeg var i et fengsel, med vegger som virket umulige å rive. Med en kraft inni meg som virket som det eneste rette i hele verden. Bare jeg ble TYNN NOK så kunne jeg ha et bra liv, da kunne jeg dø lykkelig. Og spiseforstyrrelsen var mitt alt, ingen under, ingen ved siden. 

 

Åå som jeg skulle ønske noen hadde hjulpet meg når jeg begynte å slite, at jeg ikke hadde trengt alle desse årene med ødeleggelse og selv hat.

Men etter dagene med ekstrem kvalme (og oppkast..) pga behandling sist uke, skjønte jeg for første gang hvor langt jeg har kommet. Det gikk 1,5 døgn uten at jeg klarte å spise, og jeg trodde dette kom til å trigge tilbakefall VELDIG. Jeg trodde jeg ville bli glad for dagene uten næring. MEN JEG BLE IKKE DET, jeg ble bare enda mer sikker på at jeg aldri, aldri skal tilbake til å leve slik. At jeg skal fortsette slik som dette, selv når det er vanskelig og ingenting virker rett. For ja, jeg sliter fortsatt like mye med å godta utseende mitt og tankene mine rundt mat, men jeg spiser likevel, og jeg klarer oftere og oftere å kose meg med maten! Og det i seg selv er en enorm seier.

 

Det har vært en ekstrem jobb, og jeg er mye dårligere psykisk nå, en jeg noen gang har vært. Men det har vært verdt det, og det er fint å kunne spise normalt rundt familie, å kunne spise en is fordi jeg har lyst. Jeg er ikke lenger redd for at småsøsken skal ta etter mine spisevaner, jeg er ikke lenger redd for å gå til noen, bare fordi de kanskje serverer noe.

 

En dårlig mestringsstrategi er begravd, og en dag håper jeg at jeg kan si at jeg bare har gode mestringsstrategier igjen

7 kommentarer om “Et blomstrende mareritt

  1. Dette var forferdelig godt å lese kjære du. Du som må leve hver dag med disse skrekkelige smertene – om maten også skulle vært et like stort problem er det tvilsomt at du hadde vært her idag – mindre næring gir også hjernen mindre å tenke med, mindre futt til å stå imot smertene og mindre energi til å kjempe. Du er så flott ❤

    Liker

  2. Hei Maria. Det er utrolig sterkt og flott at du deler dette, tror det kan være viktig for andre som sliter med det samme og leser dette. Godt jobbet, vær stolt av deg sjølv ❤

    Liker

  3. Du er berre heilt fantastisk sterk Maria❤️❤️❤️Er utrulig stolt av deg og håper du snart får rett hjelp for smertene som du slit med, gooooe klemmer fra mormor 💏💏💏

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..