«Jeg er ikke lenger Maria, jeg bare later som» sa jeg
Den Maria jeg kjente var glad, hun hadde klare ting hun trodde på, og tenkte seg aldri om to ganger før hun åpnet munnen. Hun jobbet mye for ting hun mente var rett, og engasjerte seg. Den Maria jeg kjente elsket å glede andre, var en god storesøster, og hadde massevis av venner. Den Maria, er ikke her.
«Men hvor er Maria da?» spør psykologen
Hun som engang var, startet å forsvinne den dagen jeg ble påkjørt. År med innestengte følelser og falske smil, slet meg helt ut. Jeg orket ikke lenger engasjere meg i ting, jeg kuttet ut kontakten med de som ikke allerede hadde kuttet ut kontakten med meg, Jeg fikk det så vanskelig at ting som hadde vært kjempeviktig, bare ble vondt. Jeg klarer ikke lenger være den gode storesøster og den gode vennen som folk var glad i. Jeg sluttet å være meg, jeg stengte meg bare inn i et skall av ingenting, der jeg ikke var meg, og alt jeg følte var vondt.
«Jeg vet ikke, jeg bare vet ikke» svarte jeg
For det virker som hun som var, er forsvunnet for alltid. Og å late som jeg er den gamle meg, er så slitsomt, for det er bare et tynt tynt skall som er igjen. Bare noen millimeter jeg klarer late som at fortsatt er der. Og selv om jeg fortsatt er her, er jeg ikke Maria. Jeg vil ikke si at den som skriver denne teksten er meg. For jeg er ikke lenger den jeg vil være. Alt som er igjen er sykt, og jeg føler meg død. Det er ubeskrivelig vondt, og jeg vet ikke hvordan det kan forklares. Men Maria er ikke her, hun er borte
