Ingenting

Jeg våkner med et rykk, første tanken er at jeg har vondt, og den neste er at jeg ikke må føle på det. Ikke tenke, ikke gruble, for nå skal jeg snart ut av huset.

 

Jeg stenger bort alt av følelser, jeg reagerer ikke på tankene som raser ned i hodet. Jeg klarer ikke ta inn noe av det psykologen sier, alt blir bare rot og setningene henger ikke sammen. Jeg tør nesten ikke puste, i frykt for at masken skal briste. Men samtidig er masken blitt så sterk, så normal at jeg ikke klarer gå ut uten å ta den på. Jeg svarer bare med korte setninger og ord, noe mer klarer jeg ikke hente frem. Og selv om jeg klarer snakke om noe av det som er vondt, drar jeg aldri frem det som virkelig er vanskelig. Kanskje er det fordi jeg er redd for å ikke bli trodd, kanskje fordi jeg ikke klarer formidle. Jeg vet ikke

 

Jeg har falt til bunnen, og uansett hvor mye jeg stenger ute, henter alltid noe meg inn igjen. I 2 år har jeg vært innenfor psykiatrien, og i 2 år har jeg bare blitt verre og verre. Så jeg vet ikke lenger hvorfor jeg er der, jeg føler ikke lenger jeg vet noe, egentlig ingenting. Og jeg er ingenting

En kommentar om “Ingenting

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..