Hvordan skrive, når hendene svever 20 cm over tastaturet. Når kroppen er så trøtt, at hendene nesten ikke fungerer. Hvordan klare å formidle, når hodet er et evig kaos, når jeg ikke klarer sortere den ene vonde tanken, fra den andre. Hvordan overleve, når jeg ikke lenger vet hva som er opp, bare ned.
Jeg vet ikke lenger, ingenting. Bare at å skrive desse setningene er slitsomt. At å holde hodet oppreist slik, er tyngre en jeg klarer. Og at jeg fryser, for vinden blåser inn, men jeg orker ikke reise meg for å lukke vinduet igjen.
Jeg trodde aldri at ordet «sliten» kunne være så mye, og det at jeg var utslitt for 4 år siden kunne bli så veldig mye mer.
Jeg hadde aldri holdt ut om jeg viste det skulle bli så vanskelig.
