Puste under vann

Etter litt for mange dager, der hverdagen stort sett bare har vekslet mellom tårer og krampegråt, er og var jeg utslitt. På fredag klarte jeg ikke puste mer, jeg bare smilte til alle for så å bare falle helt ut og bare stirre inn i ingenting. Jeg er så full av følelser at jeg ikke lenger føler noen av de, bare håpløshet. Som  at ingenting betyr noe lenger. 

I helga var jeg i Bergen hos bestevenn. En pustepause i hverdagen, noe som var fint oppi det umulige. Men likevel føler jeg at jeg puster under vann, inn og ut, mer og mer ødelagt. Venter på å synke, fordi det er for langt opp, fordi jeg er for langt nede til at noen kan redde meg. 

…..