Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, føle, mene og si. Jeg vet ikke hva jeg burde gjort, hva jeg burde følt. Jeg vet bare at dette dreper meg, at det sakte men sikkert tar bort alt. For jeg mister bare mer og mer av ting som betydde noe, av folk jeg virkelig brydde meg om, av det jeg var.
(Hvordan kan det blomstre så fint, rett utenfor vinduet mitt, når jeg har det så vont?)
Jeg våknet, eller sto opp etter en ganske søvnløs natt 17.mai. Foten mot gulvet og jeg skjønte at det var en dritt dag. At foten ikke kom til å holde i så mange timer, at jeg kom til å ha veldig store smerter. Og jeg hadde rett, i 4 tiden kollapset jeg på stuegulvet. Alle forsøkene på å gå eller stå etterpå var totalt mislykka. Bare å bevege meg gjorde så vondt at jeg ville skrike. Så igår ettermiddag og idag har jeg vandret på krykker fra rom til rom, med tårer konstant på lur. Fordi jeg har så vondt, og fordi det er så forferdelig vanskelig å tenke at jeg holde ut dette, når det er dette som er livet mitt.
Ingen kan forstå hvor vondt jeg har, men når du ønsker å besvime så du kan få slippe litt smerte, da er det ganske ille. Når jeg bare ligger helt rolig i senga, men likevel har så vondt at jeg hiver etter pusten, og det er hverdag.
Det er så vondt, hvert minutt, sekund. Jeg vil bare ha en pause, vil bare at det skal slutte
