Nei, ja, jo, kanskje

 

«Da snakker jeg med legen på døgnavdelingen, og så snakkes vi igjen på onsdag»

 

Nei, hva sa jeg ja til nå. Skal jeg faktisk bli innlagt, igjen, planlagt. Jeg vet jo at det aldri har hjulpet før. Vil jeg virkelig dette? For jeg vil jo egentlig ikke. Men samtidig er jeg villig til å prøve alt, ABSOLUTT ALT for at noe kanskje kan bli litt lettere.

 

Jeg er så ambivalens i forholdt til dette at jeg vil dukke hodet mitt ned i sjøen og bare bli der, ca. Jeg er så ekstremt sliten av å ha det så vanskelig, det er så mye som er så vondt at jeg ikke engang kan dele det med dagboka mi. Det er kjempevanskelig å være hjemme, ikke på grunn av familien, men fordi jeg er så fjern og dårlig, og det er vanskelig når jeg er så glad i de jeg bor med. Jeg klarer ikke skrive, klarer (nesten) ikke bake, klarer ikke fungere. Det er så vondt å ikke klarer gjøre det jeg egentlig ville ha gjort…

 

Hadde jeg vist at en innleggelse ville fungere hadde jeg jo jublet, takket, bukket og vært skikkelig glad, bare for å få tilbudet. Hadde jeg vist at dette var en mirakelkur hadde det ikke vært litt vanskelig en gang. Men det blir min 7 innleggelse, min 3 planlagte, og jeg har enda ikke fått hjelp av det (eller av noe annet) Men jeg skal gi avdelingen en sjanse, tror jeg, håper jeg. Det kan ihvertfall ikke bli noe særlig mye verre.

 

Det kan ikke bli verre

det kan ikke det

det bare går ikke

 

2 kommentarer om “Nei, ja, jo, kanskje

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..