1563

Det er rart å tenke at det nærmer seg 4,5 år siden livet mitt ble snudd opp ned. Det føles som det er et helt liv siden, samtidig som det like godt kunne ha hendt igår. Jeg som engang dagdrømte om kjærester og fremtid, kjemper nå hver dag for å overleve. Jeg som den gang ikke hadde større bekymringer en tenåringer flest, bruker nå alt jeg har av overskudd til å undersøke om noen kan tilby meg behandling som kan gjøre meg friskere.

 

Mye har skjedd siden den dagen i januar da jeg ble påkjørt. Jeg har møtt personer jeg aldri ville bli kjent med, om det ikke var for ulykken. Jeg har vokst, mye, og samtidig som jeg ikke lenger føler jeg er meg selv, har jeg lært så ekstremt mye om selve livet. Jeg tror evnen min til å sette seg inn i andres situasjon har vokst betraktelig, og jeg vil jo si at jeg er ganske mange hakk mer voksen og moden nå. 

 

Det å skulle leve med en kronisk sykdom resten av livet, er på ingen måte lett. Jeg har brukt hver dag siden ulykken på å prøve å godta at det er slik, men jeg klarer det fortsatt ikke. For meg ble livet ekstra vanskelig da jeg ikke snakket om hvordan jeg hadde det, fordi det TAR FAKTISK PÅ Å HA SÅ VONDT. Jeg skulle ønske jeg kunne si at har kommet styrket ut av dette, men jeg er ikke der enda. For meg er dagene mye vanskeligere nå, en de var i starten. Følelser, ting og tanker har bare vokst i løpet av årene, og ingen har enda klart å hjelpe meg med å løse opp i det som drar meg ned. Det vondeste er kanskje at så mange har gitt meg opp, fordi kompetansen på fysisk+psykisk er så liten. At jeg har gitt opp selv er så vondt at det nesten blir umulig å stå opp. 

 

Jeg prøver virkelig å bruke bloggen til både det som er vanskelig, men også det som er fint. For tiden er mye veldig vanskelig, alt som har samlet seg opp, kommer å tar meg igjen. Jeg vil ikke være hun som klager og syter, jeg hater at det blir så mye negativt. Men livet er ikke alltid en dans på roser, 1563 dager har jeg tilbrakt i et smertehelvete som jeg nok aldri vil komme meg ut av. Jeg ler av alle som sier det vil bli bedre, men jeg er likevel avhengig av at noen har troen. Og jeg selv trenger å få skrive om det som er på hjerte mitt. 

En kommentar om “1563

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..