Lufta dreper

 

Tappet, tom, oppbrukt og sliten.

Hva skal jeg si og gjøre når hver bevegelse, hvert smil, egentlig alt, gjør at jeg nesten kolapser?

 

Jeg har hatt en utrolig bra helg, jeg må bare få starte med det! Veldig mye vondt, og veldig mye vanskelig, men likevel noe fint inni der. Fantastiske folk og et utrolig bra drill miljø gjorde denne helgen til en av de beste på lenge. Jeg følte meg faktisk litt levendes, litt mer som den Maria jeg en gang var.

 

Men det tar på, og at jeg brukte alt jeg har av krefter for å smile og være tilstede gjennom en hel helg, slo hardt tilbake. Om jeg var sliten før helgen, vet jeg ikke hva jeg er nå. Alt jeg stenger inne prøver desperat å komme til overflaten. Og jeg er ikke sterk nok til det nå. Jeg starter hver dag med å bekymre meg for om jeg klarer en dag til, om jeg har krefter nok til å kjempe meg igjennom den. Timevis i løpet av dagen ligger jeg krøllet sammen til en ball og bare ser tomt ut i luften. Alt gjør for vondt, til å med å puste 

 

Jeg skjønner ingenting lenger, alt er bare opp-ned og på hodet. Livet skulle jo ikke være slik?

 

2 kommentarer om “Lufta dreper

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..