Lufta dreper

Tappet, tom, oppbrukt og sliten.

Hva skal jeg si og gjøre når hver bevegelse, hvert smil, egentlig alt, gjør at jeg nesten kolapser?

Jeg har hatt en utrolig bra helg, jeg må bare få starte med det! Veldig mye vondt, og veldig mye vanskelig, men likevel noe fint inni der. Fantastiske folk og et utrolig bra drill miljø gjorde denne helgen til en av de beste på lenge. Jeg følte meg faktisk litt levendes, litt mer som den Maria jeg en gang var.

Men det tar på, og at jeg brukte alt jeg har av krefter for å smile og være tilstede gjennom en hel helg, slo hardt tilbake. Om jeg var sliten før helgen, vet jeg ikke hva jeg er nå. Alt jeg stenger inne prøver desperat å komme til overflaten. Og jeg er ikke sterk nok til det nå. Jeg starter hver dag med å bekymre meg for om jeg klarer en dag til, om jeg har krefter nok til å kjempe meg igjennom den. Timevis i løpet av dagen ligger jeg krøllet sammen til en ball og bare ser tomt ut i luften. Alt gjør for vondt, til å med å puste