Ingen sa det skulle bli lett å komme hjem, men heller ikke at så mange minner skulle komme tilbake.
Å komme inn døren, å bli tatt imot med åpne armer, å kjenne varmen fra de jeg er så glade i. Det var så utrolig fint, og veldig veldig godt. Å få stå på kjøkkenet å bake, å få «sove» i sin egen seng.
Det er alt det andre som er vanskelig. Alle minnene som er så mye sterkere. Flashbackene fra ulykken som nesten ikkje har vært der de siste ukene blomstrer opp igjen. Tankene om at alle synest jeg ser ut som en flodhest, siden jeg har begynt å spise litt mer normalt, siden je har lagt på meg. Depresjonen som har slukt meg, men som jeg har hatt for meg selv, og som jeg nå må smile bort. Alt jeg har stengt ute i 6 uker, som jeg får slengt tilbake.
Det er veldig fint å være blandt de jeg elsker, samtidig som det er vondt. Men jeg vil bare nyte de dagene jeg har hjemme før jeg skal til haukeland. Jeg vil kose ihel minstesøster, og klemme ihel resten. Jeg er glad jeg er hjemme, misforstå meg rett. Men det er bittersøtt
Kjente på akkurat det samme da jeg kom fra avdeling – det er deilig å være hjemme, samtidig som det er utrolig vanskelig. Tankekaoset er lett å sperre ute/f hjelp til å takle på disse stedene, mens hjemme må man stå i det for å takle det sosiale:-( Håper du klarer nyte påska iallefall ❤
fortsetter du forresten behandlingen hjemme nå, eller skla du tilbake? 🙂
LikerLiker
Lena Ludvigsen: ja, det er veldig både og..
Skal til Haukeland for å fortsette med samme behandling, så skal fysioterapauer fra kommunen bli lært opp slik at jeg kan fortsette hjemme, også skal jeg tilbake i august;)
LikerLiker