Men mamma, det er ikke fordi jeg ikke vil

Men, men. Tårene renner som en foss nedover ansiktet. Jeg klarer ikke holde stemmen stø, dette gjør jo så vondt. «Men mamma, det er ikke fordi jeg ikke vil, det er fordi jeg ikke klarer» ordene er de samme jeg har mumlet sikkert 4 ganger i kveld. Jeg må bare være sikker på at de forstår. Selv om de virkelig tar hensyn er dette så veldig vanskelig for jeg føler meg så veldig mislykka og ubrukelig. 

Sorgprosses, jeg har vel aldri tenkt over det før nå. At de tusen rundene med tanker, at alle stegene mot det ene og det andre kan være begynnelsen på å prøve å akseptere. Å godta det (grusomefæleelendige) faktumet at jeg kanskje aldri kommer meg i jobb, at jeg kanskje aldri kommer meg på skolebenken. Og tro meg DET ER IKKE FORDI JEG IKKE VIL! Er det noe jeg vil så er det det, å fungere, å være til nytte, å være en del av livet. Men nå prøver jeg godta at jeg må prøve gjøre det som er godt for meg, ta hensyn til mine egne behov. Noe som er ganske umulig etter å ha strevd hele livet etter andre sine regler og krav. 

Jeg er kanskje kommet et skritt videre, men føler egentlig jeg har falt 1268007 tilbake. Å prøve å akseptere å ikke skulle gå på skole/jobbe virker jo sykt istede for friskt?? Jeg bryter sammen hele tiden, snakker noen om nav/uføre/sykemelding kan jeg falle helt ut og i verste fall starte å gråte. Jeg er kjempeømfintlig rundt alt, og spør noen om fremtidsplaner slår jeg de nesten ned. Jeg hater dette så veldigveldigveldig mye. Men jeg vet så godt at skal jeg klare være på denne jorda kan jeg ikke bruke alle kreftene mine på ting som bare sliter meg ut.

Kanskje vil jeg en dag bli frisk nok til å sette meg på skolebenken igjen, eller gå ut i jobb. Men kanskje må jeg bare skape et liv uten jobb, at det er på den måten livet mitt blir best. Men fy søren, det er ikke lett å være 17 og stå i denne situasjonen. Med presset fra samfunnet og så uendelig dårlig samvittighet for å ikke klare, ikke strekke til.

2 kommentarer om “Men mamma, det er ikke fordi jeg ikke vil

  1. Føle med deg, Maria! Eg har heldigvis våre ijøno da værsta i forhold te sorgprosessen, å no e eg heldigvis kommen derte at eg kan ikkje jobba nåke særlig for då har eg ikkje nåke anna liv. Eg vil møkje heller jobba lite elle ingenting å heller ta vare på dei som betyr mest for meg. Den litle energien eg har iløpet av dagen vil eg kun dela me venne å familie… Jobb e ikkje livet.. Livet e dei/da du bryr deg om og lika å holda på me… Du kjeme derte du og ein dag 🙂 Eg heie på deg for du e ganske så sta, å sta folk går da godt me:))

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..