Det vondeste er ikke smertene

Jeg vet ikke hva jeg skal tro eller håpe, vet ikke hva jeg vil prøve på, hvorfor jeg skal puste. Helga har vært kjempefin, besøk, handling, latter og kos. Likevel med så mye smerter, vonde tanker og håpløshet. Jeg er så ekstremt sliten, jeg skulle bare ønske jeg klarte å se en fremtid for meg selv også.

 

I hodet mitt spinner spørsmål etter spørsmål. Jeg klarer ikke skjønne hva JEG har gjort for å fortjene dette, hva galt jeg har gjort for at livet skal behandle meg slik. Ingen burde oppleve slike smerter, og ingen burde noen gang sitte med en så ekstrem håpløshet som dette. Det går fint å håndtere det meste så lenge en fortsatt tror, så lenge en har håpet om at livet skal bli okei. Det går greit å håndtere de verste smerter om livsgleden fortsatt er der, men når dette forsvinner, da blir alt så fryktelig svart. 

 

Dagene mine er like, selv om de er veldig forskjellige. Uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør så er tankene de samme. Uansett hvor fint jeg skulle hatt det, så er håpløsheten der og dreper alt. For det verste er ikke smertene, det verste er å ikke ha tro på at fremtiden finnest. Det verste er å ikke klare se 1 dag frem i tid,  fordi du ikke lenger puster, fordi du bare såvidt eksisterer. Det vondeste av alt er å stå her jeg gjør, med folk rundt meg, og et intest ønske om å bare være borte. 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..