Usynlig

Jeg får igjen og igjen høre hvor frisk jeg ser ut. Hvor heldig jeg er som ikke har synlige skader, som kan gå bortover som om ingenting har hendt.

Så forteller jeg: om bilulykken, om leger som ikke trodde på meg, om ekstreme kroniske smerter som jeg må lære meg å leve med.

Så kommer spørsmålene, de litt mer alvorlige, med bekymring og et hat overfor det norske helsevesenet. 

 

 

Det er mange her som vet godt hvordan det er å leve med kronsike smerter. Jeg møter mye forståelse og mange ganger er ting veldig gjennkjennelig . Men jeg går ikke rundt og snakker så mye om hva jeg har, og grunnen til at jeg er her, noe som også fører til endel tvil. Jeg har fått hørt at jeg er heldig som klarer gå, at jeg er heldig som ikke har så mye smerter og at mye sikkert sitter i hodet mitt. Det er vanskelig å ikke bli sint, å heller prøveå  forklare, å heve seg over det andre mener. Men det vanskeligste med det er at det er slik mange ute i «den ekte» verden ser på meg. Som ei som bare har litt vondt, der mye går på at smertene sitter i hodet mitt. 

 

Men når jeg snakker litt mer med noen, når jeg starter å fortelle litt av min historie, da kommer de sjokkerendes ansiktsutrykkene. Mange mener jeg burde søke om pasienskadeerstatning for alle gangene jeg ble sendt hjem fra legevakten. Fra tiden der jeg legene bare ristet på hodet over at jeg var innom legevakten hele tiden. De gamle damene ser plutselig på meg med empati, der de sier de håper så sterkt at jeg får hjelp her. De trøster meg med at forskningen går fremover når jeg sier at legene har sagt jeg må lære meg å leve med crpsen. 

 

Jeg skulle faktisk ønske at noe viste, for det ER vanskelig å være hun som bare går på krykker avogtil. Det er utfordrendes å høre rykter om segselv, og det er vanskelig å ha så ekstremt vondt HELE tiden uten at noen kan se det på meg i hele tatt. Jeg er bare sliten av å være usynlig syk. Tilogmed her. 

 

5 kommentarer om “Usynlig

  1. Uff. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Vanskelig, urettferdig, unødvendig. Det er ord som dukker opp i hodet mitt etter å ha lest det du beskriver her. Jeg håper jo ting bedrer seg for deg, men noe kronisk er ufattelig slitsomt. Håpet om å bli bra er ikke like sterkt tilstede som ved andre skader/sykdommer… Ønsker deg alt godt!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..