Kan ikke livet like meg også

Skulle ønske jeg kunne skyve vekk alt det psykiske når jeg skal jobbe med det fysiske. Skulle ønske jeg bare kunne spist for å få energi, smilt fordi ting gjorde meg glad og slapt av når jeg satt på rommet. Men sannheten er at det er vanskelig å klare å spise nok, spesielt når jeg må spise i en matsal. Det er kjempevanskelig å omgås folk når hodet sprengest av tanker, og jeg faller ut av samtaler veldig veldig ofte. Når jeg er alene er det i tilegg som at verden går under rundt meg, jeg slukest i et stort svart hull som jeg ikke klarerkravle meg ut av. 

 

Om nettene er jeg hjemsøkt av mareritt, mareritt, smerteanfall og vonde vanskelige tanker. Jeg vil så gjerne fungere, bli bedre, få litt mindre smerter. Og jeg vil ha det såpass okei at jeg klarer puste uten at jeg føler meg fortapt. Jeg prøver skyve virkeligheten opp i et hjørne, men den faller bare rett tilbake på meg, vondere og vanskeligere en den var da jeg prøvde legge den bort. Det er vanskelig å føle seg så alene i en bygning med så mange folk.

 

Livet hater meg, og jeg hater livet litt vel mye for tiden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..