Rehabilitering dag 1&2

Sitter med tom side, blankt ark. For hva skal jeg skrive, hva kan jeg fortelle? Jeg er fremme på Steffensrud, jeg har fått rom, møtt sykepleier, psyk.sykepleier og fysioterapaut. Jeg er sliten og jeg har veldig veldig vondt. 

 

Alle her er eldre en meg, idag morges spiste jeg frokost med ei som er 93. Jeg sliter med å klare gå ut av rommet mitt, alt er så stort, så fremmed. Jeg kjenner ingen, og jeg er så redd for å trenge meg på. I tilegg er de jo så mye eldre, hva kan lille meg bidra med blandt de med 60 år mer livserfaring? Jeg kjenner at kroppen er helt stiv, og skuldrene mine verker skikkelig. Angsten for å gå ut, for å møte opp, for at noen snakker til meg/evt ikke snakker til meg, den er så sterk. Og jeg vil så gjerne treffe folk, men jeg er jo så redd.

 

I morgen skal jeg starte litt opp med behandling. Jeg håper jo også at jeg etterhvert klarer å finne noen jeg kan snakke litt med, dele bord med i spisesalen og som kanskje kan være med på å gjøre oppholdet lettere, Jeg håper bare såå at de kan hjelpe meg her. For jeg klarer ikke ha så vondt lenger, jeg klarer ikke måtte vurdere frem og tilbake om jeg har lite nok smerter til å klare å gå opp trappa. 

 

Og dette er bare surr, og hodet mitt er bare surr. De første dagene er alltid vanskelige, så jeg bare håper at det snart skal bli lettere. Håper at hodet mitt skal bli litt mindre surr, at jeg kan komme dit at jeg ikke lenger sliter med å formulere en setning. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..