En spire av håp

Kvelden før kvelden, full av reisenerver og med et hode fult av tanker. Den lille snikende følelsen av at jeg faktisk ser frem til dette, er skummel. Skummel fordi alle sier jeg må ha tro på behandlingen, skummel fordi den bekrefter at det er sådd et lite frø av håp. Håp som er blitt knust så uendelg mange ganger før. Nederlag som jeg er redd kan bli for mye å takle nå.

Jeg er redd og jeg er spent. Jeg er lei og jeg er forvirra. Jeg er sliten av rehabilitering, av psykologer, leger, fysioterapauter, behandlere behandlere behandlere. Når skal livet mitt bli noe mer en et blogginnlegg om behandling, om sykdom og om at som ikke blir bedre?