Uansett hvor jeg snur meg, uansett hvor jeg ser, så er det der. Noe som minner meg om det som skjedde, fortellingen om alt jeg har mistet. Det startet for fullt den dagen, det slo til som et lynnedslag som drepte alt i mils omkrets. Det kommer som et flaschbak, et mareritt eller bare som en tanke. Noen dager er det bare som et vindpust, en fjær som stryker lett over kinnet. Andre dager er det som en storm, en ekstrem orkan som blåser ned veggene mine og sliter vekk huden min.
Den nye psykologen tror PTSD ligger og gjemmer seg bak alle problemene mine, at det er den som har utløst alt. Men jeg vet ikke, kanskje?
