Å drepe en del av seg selv

«Du må ta valget selv» sier de, og jeg vet at det er sant. Men det er umulig, for hvordan kan jeg ta et valg om å velge bort en del av megselv? En del som bare har vokst seg større og større, og som nå er nesten alt jeg er. Hvordan tar du tak i noe for å ødlegge det, uten å ødlegge det som er igjen av det gamle deg?

 

Jeg har valgt så mange ganger å jobbe mot å bli kvitt spiseforstyrrelsen. Gang på gang har jeg satt meg mål, jobbet hardt og stengt ute alle følelser rundt den enorme kroppen min. Men tilbakefallene har vært trofaste, og selv om vekten har vært er ok så betyr ikke det at hodet mitt har det fint! Jeg orker ikke starte på nytt med å prøve å bli frisk, jeg trenger mye mer støtte, mye mer oppfølging. Det jeg har nå blir for lite, jeg klarer det bare ikke så alene. For spiseforstyrrelsen er ikke lenger bare en sykdom, det er blitt en mestringstrategi, selvskading og en alt for stor del av meg.

 

 Kroppen min har «godtatt» spiseforstyrrelsen. Blodprøvene er fine uansett hva jeg gjør, vekten er forholdsvis stabil uansett hvor lite jeg spiser. Det blir vist slik etter år med ødlegging av seg selv, og det er trist at helsepersonell ikke skjønner det, for jeg kjenner flere som har det på samme måte. Jeg er sykere nå en når jeg var mange kilo mindre, dagene blir stort sett styrt av spiseforstyrrelsen og jeg kjenner på hele kroppen at jeg ikke er snill med den.

 

Jeg vil jo ikke ha det slik, men samtidig er det jo dette som er livet mitt, for hva er vel jeg uten spiseforstyrrelsen?? Jeg klarer ikke ta valget om å drepe 97% av megselv. Jeg er livredd at å fjerne det som holder meg i livet (og dreper meg samtidig)  Jeg er redd at tomrommet vil bli for stort, at følelsene vil bli for mange, og at det jeg prøver kjempe i mot blir min tilflukt. Jeg er ikke redd for døden, men er redd jeg dør i forsøket på å fjerne noe som er for stort, for inngrodd. Det blir som å fjerne hjerte, lunger og nyrer, et tomrom som ikke kan fyllest opp igjen. 

 

2 kommentarer om “Å drepe en del av seg selv

  1. Men kjære deg, jeg skjønner akkurat hva du mener. Men husk på; du er ikke en spiseforstyrrelse. Du har en spiseforstyrrelse – det er som en bakterie som sitter på hjernen å gnager – den har vært der så lenge at du er vant til å ha den der, vant til at den gjør vondt, du vil egentlig ha den bort, for en spiser deg levende. Samtidig så sitter den og presser på et sted som narrer deg til å tro at du vil ha den der, at livet er bedre med den. Du må prøve se det fra utsiden ..

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..