Virkelighet

Hvorfor er det fortsatt slik, som at jeg svever over bakken. Hvorfor har ingen greid a dra føttene mine ned på bakken enda?

Hodet mitt og kroppen henger ikke sammen. Kroppen lever som den er i transe, uten å registrere det rundt, men likevel oppegående nok til å spille med. Hodet er bare et kor av ting jeg må gjøre, si, tenke, ikke gjøre, ikke si og ikke vise. 

Bakkekontakten er begrenset, noen ganger har jeg hele foten mot jorden, men innimellom er det bare lilletåa som er inni virkeligheten. For virkeligheten blir for vanskelig, og mitt eget univers er den eneste plassen jeg kan rømme til. Mest av alt vil jeg gi helt opp virkeligheten, flytte ut, og flytte inn til det som er oppdiktet og fint.