Bråkende stillhet

Alle sier det samme, jeg må åpne meg opp og snakke før jeg kan få hjelp. De endeløse timene på kontorer der jeg stirrer ned i fanget og plukker på neglelakken min vil ikke hjelpe. Problemet er bare det at jeg ikke får det til, ikke sjanse i havet. Det virker som hodet mitt ikke lenger er koblet til stemmen når jeg sitter der, og uansett hvor mye jeg ønsker å åpne meg opp, så klarer jeg det ikke. 

 

Endeløse netter, dager, timer og tårer forteller meg jo at det ikke går bra. Når det virker umulig å våkne opp til en ny dag, når det å smile er en oppgave større en jeg makter, da er ting virkelig på randen til umulig. Jeg vil klare å formidle at alt er svart, jeg vil klare snakke om det som plager meg, men alt for mye stopper meg, og det blir til at jeg hører på det syke og klamrer meg fast til noe som aldri vil gjøre meg noe godt. 

 

Hodet smiler når jeg går ut fra en avtale uten å ha klart å si noe. Men inni meg gjør det bare vondt, alt er vondt, og hva er uansett poenget med behandling når jeg bare sitter der?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..