Oppmerksomhetssyk?

Jeg føler det er så teit. Begynne å blogge, etter at jeg liksom var sluttet. Føler meg oppmerksomhetssyk, som at jeg må la andre få se litt.

Men jeg var drittlei av bloggen i september. Kjempelei av at alle forventet at ting skulle gå fint siden jeg gikk på folkehøgskole. Så sliten av å late som at livet mitt endelig var på rett sport. Jeg var så utmattet etter høstferien at jeg satt to uker alene på rommet mitt på skolen. Uten å gå til timer, til mat eller ut. Jeg vågde nesten ikke gå på do, i frykt på å møte på noen i gangen som lurte på hvorfor jeg var borte. Jeg tok mange valg som gjorde meg redd, og de som var hjemme var kjemperedde. Jeg endte til slutt opp innlagt, før jeg skrev meg ut og flyttet hjem igjen.

Nederlag. Nederlag på nederlag. Klarte ikke engang folkehøgskole. Taklet ikke det som mange rekner som friår. Men jeg var altså hjemme igjen. Og etter det har det skjedd lite. Ting går i en fin kurve nedover, og jeg er forferdelig sliten av å være syk.

Men bloggen var engang en måte jeg kunne skrive ting som var viktig for meg. Ting som var vanskelig, men også det som var fint. En måte å nå ut til andre, en måte å prøve å forklare verden hvorfor jeg er som jeg er. At jeg ikke ønsker å være syk, at jeg faktisk ønsker en forandring. Jeg ønsker at bloggen skal bli litt det den var, terapi, uten for mye av livet, men likevel mer en bare en løgn.

Døm meg alle som vil, men jeg begynner hvertfall å blogge igjen. Kanskje mange synest det er teit, men jeg har gått maaaange runder rundt megselv, før jeg i det hele tatt vurderte det. For kan det hjelpe meg litt er det verdt mer en noe! Kan jeg få noe som helst ut av det ville det vært bedre en alt.