Catosenteret 6/5 – 1/6

Jeg ble motatt med åpne armer, av koselige folk og et okei rom. Jeg fikk et inntrykk av at dette var noe som kunne bli bra, at de kanskje kunne hjelpe litt.

Jeg ble fort kjent med tre andre som kom samme dag som meg, tre fantastiske jenter som jeg alltid vil ha et nært forhold til, og som jeg gleder meg til å treffe igjen. Igennom 4 uker var de min motivasjon til å stå opp, til å ikke bare reise hjem og gi opp før jeg hadde prøvd opplegget fullt ut.

Etter bare en uke merket jeg at ting begynte å gå feil vei. Rykninger i hele kroppen, vondt i hendene og merkelig smertespredning meldte sin ankomst. Men jeg sa ingenting, som vanlig, og prøvde å tenke på at andre har måttet bli verre før det gikk opp igjen.

Etter 2 og en halv uke fikk jeg første time med paykriatisk sykepleier, to dager etterpå fikk jeg ny time og to timer senere satt mamma på fly til Oslo. Leevakt, hjemmreise eller at mamma eller pappa kom var valgene jeg ble stilt overfor. Og det bare fordi jeg sa bittelitt om hvordan jeg hadde det…

I uke tre fikk jeg første samtale med ernæringsfysiolog. Jeg snakket med hun to ganger, og hun ble egentlig veldig bekymret. Og jeg som hatet å gjøre folk bekymret!!

Avreise og beskjed om at jeg burde gitt meg før. Avreise med store smerter i hele kroppen. Jeg måtte bruke krykker idag, bare etter å ha gått litt! Jeg er livredd, tenk om det forblir slik! Det har ikke vært så ille på 2-3 år. Jeg er redd, og jeg er lei.

Det sosiale var bra for meg, men det og kun det. Dessverre fungerte ikke opplegget for meg. kanskje har lite mat i kroppen og mye syke tanker i hodet noe med det å gjøre, men jeg tviler egenlig veldig..

Jeg er redd, dessverre. Og jeg er sliten, og lei og trøtt. Jeg er redd det er min feil, tenk om det er min feil!!

7 kommentarer om “Catosenteret 6/5 – 1/6

  1. trist å høre at det ikke funket for deg. jeg hadde et stort håp om at du ville få det bedre. og jeg blir trist av å lese at det gikk som det gikk. du fortjener det ikke. du fortjener å ha det bra. og leve som alle andre på din alder. du fortjener ikke å måtte leve med så store smerter resten av livet. håper smertene blir mindre snart. og at du kan leve normalt. og det psykiske blir bedre snart. for du fortjener det.
    Det er ikke din feil. du har ikke gjort noe feil. Det var ikke din feil at du ble påkjørt. du har ikke skylden i det. det lover jeg deg.
    mange styrke-klemmer til deg <3<3<3

    Liker

  2. Utrolig leit at cato ikke ble som du håpet. Jeg også håpet at dette skulle være en bra ting for deg når du dro. Synes du skal dra hjem og puste velfortjent ut uansett. Selvom dette ikke gikk som ønsket, så har du kjempet som bare det. Det må du vite! Ikke mist håpet for det, selvom cato ikke funket så betyr ikke det at det aldri vil bli bedre. Hold håpet oppe, og i mellomtiden er jer her for deg om du trenger noen å snakke med. God bedring om jeg kan si det slik, håper du får kastet krykkene så fort som mulig & at smertene blir litt mindre veldig snart. Stor styrkeklem fra meg
    <3<3

    Liker

  3. Det er så utrolig trist at oppholdet ble så dumt også veldig trist at jeg ikke rakk å besøke deg 😦 Men vi møtes en annen gang ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..