Jeg kjemper

Jeg knekker sammen før jeg får satt foten innenfor mitt eget rom. Alt er supervanskelig, og å holde meg selv gående slik at jeg får fullført oppholdet er kjempe vanskelig. Jeg sover lite/ingenting, og plutselig sover jeg ganske mye. Jeg prøver, men feiler. Jeg låser meg inne, både bokstavlig og psykisk. Jeg orker ikke folk, orker ikke flere impulser. 

 

Håpet om å en dag bli frisk fra smertene er blitt helt borte i løpet av oppholdet. Det som skulle få vokse fra nesten ingenting, har bare blitt grabbet bort og er nå ikke eksisterende. Håpløsheten med tanken på et liv så fullt av smerter, så fullt av ikkegodnokidetheletatt, angst, matdritt, ingentingergøy og angst er enorm. For hvordan kan jeg holde ut, når hvert eneste minutt er en kamp, et levende helvete? 

 

Jeg skulle ønske jeg hadde orket og tatt i bruk den gamle mobilen til mamma slik at jeg hvertfall kunne lagt ut bilder av det koselige vi finner på. Men jeg orker ikke forholde meg til en mobil før jeg må, og når jeg bare skal skrive om det koselige blir det fargelagt helt svart.

 

Unnskyld for fraver, for alt for mye negativitet og for at jeg er så håpløs. Unnskyld for at det virker som jeg ikke kjemper, men jeg gjør det altså, jeg lover!

10 kommentarer om “Jeg kjemper

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..