Søvnkaos

Hver eneste kveld/natt er et mareritt. Et mareritt som begynner når døren til rommet lukkes igjen. For hvor skal jeg gjøre av meg, hva i himmelens land skal jeg klare å avlede tankene mine med???

«Du er en mislykket spiseforstyrret person» «du kan ALDRI i livet ha en spiseforstyrrelse, så mye og så feit som du er» «ingen mat, noen gang igjen.» De tre mest vanlige tankene, de kommer ikke bare på kvelden men da kommer de alltid. For jeg hater meg selv for det jeg har spist igjennom en dag. Jeg hater meg selv for at jeg prøver, for at jeg jobber meg igjennom måltider og «kosemåltider». Hvorfor er det så vanskelg, tårene faller tett her jeg ligger og skriver om det, ford det er så FORFERDELIG, SÅ GRUSOMT OG SÅ UMULIG Å BESKRIVE.

Skadetrangen er sterk, trangen til å gi opp er stor og tankene om alt jeg gjør feil er mange. HVER ENESTE NATT. Jeg vrir meg i sengen, rister av angst, gråter av kvalme og gruer meg som bare det til neste dag. Lister over hva jeg skal gjøre og til hvilken tid blir satt opp. Om jeg ikke klarer å følge den blir alt et kaos. Når jeg mislykket i det jeg vil selv vil jeg bare gi opp dagen, noe jeg også gjør.

Hadde bare søvnen komt ville dagene kanskje blitt litt lettere. Da hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for øynene som går på kryss. Jeg hadde ikke blitt vekket av læreren min når jeg sovnet sittende i klasserommet. Jeg hadde sluppet hele dette kaoset av tanker. Men jeg våger ikke begynne på sovetabletter igjen. Jeg våger ikke gi slipp på kontrollen. Og jeg fortjener ikke søvn, jeg fortjener ingentng..

4 kommentarer om “Søvnkaos

  1. Har lest litt gjennom bloggen din nå. og vet du hva? Du er sterk! 🙂 Ikke tenk på om du er en dårlig anorektiker. Om du faktisk er en dårlig anorektiker så hadde det vært kjempebra! Da hadde det betydd at DU er sterkere enn spiseforstyrrelsen, og det krever mot. Å være spiseforstyrret er så jævlig bortkasta, og istede for å tenke på hvordan du kan bli en bedre anorektiker så må du heller tenke på hvordan du skal klare å bli frisk 🙂 Sender deg en god klem ❤

    Liker

  2. Kjære Maria!
    Fyrst og fremst; for ein sterk og ærlig blogg du har laga! Er sjeldan eg har sett ein slik skrivekunst og refleksjonsevne hos ein 16 åring. Du er ei flott og smart jente, kanskje det kan vera vanskeleg og innsjå i svarte stunder, men det er alt anna enn ei mislykka jente eg les bloggen til. Spiseforstyrrelsar og psykiske problem kan vera eitt svart hol det kan vere vanskeleg å komme seg ut av, men ettersom eg les her, har eg inga vanskeleghet med å tru at dette skal du klara å bekjempa. Fyrste skritt på veien er som kjent å erkjenna at ein har eitt problem, og dette kan vera ein klisje, men akk så sant. Sjå på det slik; dette er ein vanskeleg fase i livet ditt du må jobba hardt for å komme over, men eg trur nok at for kvar ein dag du kjempar, så kjem du eitt ørlite skritt nærmare målet; å få kontroll over din eigen kropp og ikkje føla at alt er nyttaslaust.. stå på vidare, eg har trua på deg!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..