Jeg er så lei av at tankene mine jobber i mot meg. At når jeg innerst inne vil bli frisk, så motarbeider tankene fornuften. For fornuften får ikke lov å seire, jeg er ikke sterk nok til å klare å stå opp mot meg selv og djevelen som har innvandert hodet mitt. Jeg ønsker så sterkt å bare være Maria igjen, men jeg er redd for det også. Fordi jeg ikke klarer å huske helt hvordan det var uten djevelen, fordi jeg ikke føler jeg har noen som helst verdi uten han.
Jeg hører ikke stemmer, tankene er mine egne, men samtidig ikke. Det er så vanskelig å forstå, fordi jeg krangler med meg selv, med mine egne tanker å meninger.
Dette er så skummelt, at man kan glemme hvordan man skal bli vanlig igjen….men jeg vet du har det i det fortsatt! Det ligger godt gjemt men du skal klare å finne det igjen ❤
LikerLiker
Hjerteilenker: <3<3
LikerLiker
men du ER veldig verdiful uten djevelen. det er bare hans måte å holde deg fast på å fortelle deg at du ikke er verdt noe uten han. han lyger, og jeg skal selvfølgelig ikke si til deg å ikke høre på han, for det er ikke realistisk, men ikke la han drukne maria sin stemme. det er hun jeg er glad i og heier på. ❤
LikerLiker
Ulrikke Lykkeløs: ååå, takk, du er søtest<3
LikerLiker
Så utrolig at du sier det – den siste setningen er som jeg skulle sagt det selv. Selv om man ikke hører stemmer, kan ens egne stemmer virke nokså uovervinnelige de også, og av og til er det som man ikke får kontroll på dem, selv om man burde det siden det jo er ens «egne». Det er rart det der. Kanskje er det fordi vi mennesker alltid er splittet, at følelser og fornuft splitter oss og medfører at vi krangler med oss selv? Hmm…
LikerLiker
Skyen: ja, trist men sant..
❤
LikerLiker