Du bestemmer deg for å kose deg, bare denne ene kvelden. Den spiseforstyrra stemmen i hodet blir satt til side, og du spiser, usunt, og like mye som de andre.
Så etter bare noen minutter kommer angsten, skammen og mislykkedheten. Den spiseforstyrra delen av hodet skriker, skriker hvor feit du er, hvor mye feitere du kommer til å bli nå, hvor mislykket du er. Og du knekker sammen, sammen i angst og anger. Hvorfor kose seg når alt bare blir så jævlig etterpå?
Jeg hater det, jeg hater det så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. For hvordan skal jeg klare å kjempe i mot noe som jeg både elsker og hater, noe som har vært en del av meg i større og mindre grad, så lenge. Jeg vet ikke om jeg vil, om jeg klarer det.
❤
LikerLiker
Jeg sliter også med spiseforstyrrelser.
Hva gjør du liksom etter å ha spist like mye som de andre ?
Og har du ofte lyst på mat ?
LikerLiker
maren: knekker helt sammen, både fysisk og psykisk… Og ja, jeg er egentli utrolig glad i mat, så jeg har jo ofte lyst på mat..
❤ stå på
LikerLiker
Skulle ønska du hadde klart å stengt den ute, ignorert den og bedt den dra der pepparen gror!
Du e so absolutt ikkje mislykka, du e modig!
Ber for deg<3
Ber om at Gud viser deg kor flott du er.
Du e nydelig!
Du e elska!
LikerLiker
Anonym: <3<3
LikerLiker
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og det er utrolig trist å vite at det er så mange som opplever dette. Vær sterk og sloss mot monsteret, du vil finne veien ut av dette!
LikerLiker
Hjerteilenker: <3<3
LikerLiker
Kjenner meg så godt igjen.. Det er så urettferdig. «stemmene» du har tar feil, du er bra nok og fortjener bedre ❤
LikerLiker
Maria: takk<33
LikerLiker