50% sjanse

«Klarer du å; danse,drille,trene,jogge osv» får jeg ofte spørsmål om i forhold til foten min. «Nei» svarer jeg, ærlig som jeg er. For egentlig trigger det bare smertene utrolig mye, gjør at søvnen blir enda vanskelige å finne. Etter en dag som har inneholdt trening har jeg smerter som tar vekk konsentrasjon, som gjør at jeg vil gråte, høyt. At andre ikke forstår, er ikke vanskelig for meg å forstå. Smerter som dette har jeg aldri hatt, og de fleste andre slipper heldigvis å oppleve det også. Juleball på ungdomskulen ble byttet ut 2 ganger med smerter, krykker, sykehus og tristhet. I 10 klasse gikk jeg, men det varte ikke lenge før jeg måtte bli hentet. Små sko, i kulden, tynn strømpebukse og kort kjole var vel ikke akkurt med på å gjøre det bedre. En stor del av 8 klasse gikk med på behandling, noe som gjorde at jeg gled litt bort fra klassen, miljøet og vennene mine.

 

Dette er bare to av maaaange eksempel på ting jeg har vært igjenom med foten, som ingen andre tenker på en gang. Men er det rart jeg er blitt psykisk syk? Jeg synest egentlig ikke det lenger. Sjansen for å utvkle psykiske plager etter ting som utløser kroniske smerter (i mitt tilfelle ulykke/traume) er ca 50%. Og jeg som «alltid» har flaks med prosentrammede personer havnet selvfølgelig i den gruppa, selfølgelig. Jeg er bare 16, jeg er liten, ungdomstiden har til nå vært preget av smerter og psykiske plager.

 

Å ha fått en kronisk sykdom når du bare er 13 år gjør noe med deg, tankene dine og følelsene. Kronisk forbinder jeg med medfødte sykdommer og gamle folk. Ikke meg, jeg kan da ikke vere kronisk!

4 kommentarer om “50% sjanse

  1. Du skriver veldig godt om hvordan du har det og du hjelper helt sikkert mange andre når du deler din historie. Det ER spesielt at ei så ung jente får slike plager, det er ikke rart du får psykiske plager i tillegg til smertene. God bedring!! Håper du en dag blir kvitt din CRPS.
    Hilsen fra Iren

    Liker

  2. Hei, Maria!
    Dette er vond lesning! Det er spesielt ille med CRPS når det rammer unge mennesker. Jeg håper du får den hjelpen du trenger og at du sakte, men sikkert får bygget deg opp igjen. Du har mye å bidra med, det er jeg helt sikker på :-). Stå på! Jeg føler med deg.
    Klem Marion

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..