Spøkelse

Bak masken, bak smilet, bak latteren, bak smerten og bak «gleden» finner du en sliten Maria. En sliten meg som ikke lenger vet hvordan jeg skal holde ut alt det som er så uendelig vanskelig. Det som skjuler seg her inne er ting som jeg aldri viser, hverken til famile, venner eller psykologen min. Psykologen min er den som har «sett» mest, men det er ikke alt jeg klarer å sette ord på.

Det er bare depresjon, spiseforstyrrelse, planer, tanker, angst og smerter som preger hverdagen min, egentlig. Alt det andre er bare ting jeg gjør, slik at det ser ut som jeg lever, ikke bare eksisterer. Men inne i bobblen min eksisterer jeg bare, gleden jeg så i ting før er borte, nesten med alt..

Masken min blir bare sterkere for hver dag som går. Jeg blir bedre til å holde ting skjult både med alt det psykiske og med smertene som herjer i foten min. Jeg hverken vil eller kan plage alle de andre med det. Resten av meg blir bare verre, sykere, svakere og jeg er ikke lenger noe mer en et spøkelse av meg selv..