I morgen skal jeg snakke med psykologen min igjen, hun er endelig hjemme i fra syden. Vet liksom ikke hvordan det kommer til å bli, jeg er verre, men hvordan formidle det? Hver eneste dag er en enorm kamp for å overleve. Jeg er sliten før vi kommer til klokken 12 på formiddagen. Jeg vil helst ikke stå opp, og sengen frister med sin varme og lune fred midt på dagen.
Jeg er sliten av å leve, av å late som ting er bedre en de er, av å tenke så utrolig mye. Mat og kalorier går meg på nervene, og angsten sitter høyt oppe i brystet på meg hele døgnet.
Jeg savner å leve, å få vere fri. Jeg er livredd for å bli frisk, men samtidig er det mitt største ønske. Ambivalent sa du?
jeg tenker på deg og håper du vil finne lysere dager… Det er motgang som gjør oss sterkere. Å når vi når bunnen er det bare en vei å gå og det er oppover…. klem
LikerLiker
endeligrusfri: ❤ takk ❤
LikerLiker