Veien videre – CRPS

Jeg fikk diagnosen, vi fikk litt informasjon, og jeg reiste i fra Bergen med ukentlige avtaler med fysioterapaut på Bømlo.

Første time hos fysioterapaut var bare en vurderingstime. Foten min tålte ikke berøring, kulde, varme osv, den var rett å slett ekstremt overfølsom. Jeg var hos fysioterapaut 2-3 ganger i uken. Det var utrulig mye smerte inne i bilde, selv om det så vidt var fremgang. Jeg humpet rundt på krykker, tålte ingen ting, smertene ble større, men jeg fikk litt bedre bevegelighet i ankel/fot.

Skoledagene var mye preget av smerter, men jeg gikk alltid, med mindre jeg skulle til lege eller fysioterapaut. I timene satt jeg med foten høyt, i friminuttene var jeg inne, tårene brant på innsiden av øyenlokkene, jeg svettet og skalv men jeg holdt maksen og lot ingen få se hvordan jeg egentlig hadde det. Gym var det eneste faget jeg ikke hadde, noe som var ganske vanskelig for meg ettersom det er et av ynglingsfagene mine. Da jeg kom hjem fra skolen orket jeg ingen ting. Ikke lekser, ikke besøk, ikke hobby aktiviteter, ikke fritidsaktiviter, ingen ting. Jeg lå på sofaen, badet i svette og gråt. Det gjorde bare så utrolig vondt.

I vinterferien var smertene så store at jeg ble innlagt i Haugesund. Her fant de selvfølgeli ikke noe nytt de kunne gjøre, utenom å dobble/tredobble medisinstyrken min. (Glemt å si at jeg gikk på 10000000 millioner forskjelige smertestillende, nye for annenhver uke ca.) Jeg endte bare med å kaste opp medisinene, for styrken var ALT for stor for kroppen min.

Jeg ble sendt hjem igjen fra Haugesund ganske raskt. Vi prøvde å finne behandlingsmåter selv, og endte opp med at jeg kunne prøve akupunktur. «For alt i verden, ikke sett den i nervene i den vonde foten!!» Sa spesialisten til oss. Gjett hva akupunktøren gjorde da, selv om vi sa i fra? Jo da, hun satte nålene rett i nervene i den vonde foten. Jeg vil beskrive de 45 minuttene jeg lå med nålene i kroppen som tortur, rett å slett. Det var så vondt at jeg ikke klarer å tenke på det, det var så vondt at jeg ble mye dårligere i flere uker etter behandlingen.

Rett før påsken ble jeg endelig tatt på alvor. Nå skulle jeg få reise til opptrening på Haukeland, nå skulle jeg bli bedre, nå skulle jeg endelig kaste krykkene. De 6-8 ukene jeg var der(jeg mener det er 8 uker, mamma mener det er 6) var rett å slett litt mer tortur. Jeg hadde time med fysioterapaut 2 x 1time hver dag. Her var det ingen nåde, jeg møtte gjøre ting selv om det var ulidelig vondt. Jeg lærte meg å gå, for andre gang. Jeg ble bedre, og smertene har minket sakte men sikkert etter oppholdet. Men jeg fikk aldri snakke om smertene, de skulle ikke snakkest om. Så jeg tror det har noe med de psykiske problemene jeg har i dag å gjøre.

Smertene er større en de har vert på 1,5-2 år nå, så det er utrolig kjipt..

Det kommer enda mer om dette, haha.

8 kommentarer om “Veien videre – CRPS

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..