CRPS – starten på helvete

Jeg har så lyst å klare å beskrive på en god måte hvordan der er å leve med CRPS. Hvordan det er å ha konstant vondt, hvordan det er at andre ikke forstår, hvordan det har innvirkning på meg, håpløsheten rundt det osv. Men jeg klarer det ikke, jeg prøver og feiler, gang på gang. Det er bare så vanskelig, for du klarer ikke å sette deg inn i en så vanskelig situasjon, ikke uten å ha vert der selv. Men jeg vil prøve, igjen. For min egen del, og for andre som sliter med det samme.

Starten på helvete:

Jeg ble påkjørt, jeg var i røngten, ingen brudd ble påvist, og det var så vidt jeg fikk krykker. Det er begynnelsen, begynnelsen på det vonde kapittelet i livet mitt. Den første uken ble foten min gradvis litt bedre, slik som legen sa den skulle bli. Folk spurte meg hvordan det gikk, og jeg kunne fortelle at ting faktisk gikk bra etter forholdene og dømme. Uken etter snudde forbedringen jeg hadde hatt, jeg begynnte å bli verre i steden for bedre, smertene ble verre, og foten ble mer hoven, misfarget og sensitiv.

Vi bestemmte oss for å oppsøke lege på nytt, jeg ble henvist til ny røngten, men heller ikke nå ble noe brudd påvist. Dagene kom og gikk, smertene ble sterkere, og jeg var innom legevakten opptil flere ganger i løpet av en dag. I løpet av denne perioden opplevde jeg at legene ikke trodde på meg. Jeg følte de bare lo av meg bak ryggen min, tenkte at jeg hadde en ekstremt lav smerteterskel, og i skjornalen min ble Mamma omtalt som hysterisk. Nå begynte også folk på skolen og mistro meg, mistro smertene mine, mest på grunn av at jeg ikke hadde noe brudd i foten.

Jeg ble usikker på meg selv, på smertene mine som virket så ekte. Jeg begynnte å trakke ned på foten min, legge vekt på den, noe som selvfølgelig bare første til mer smerter. Jeg holdt på og bli innlagt på Stord flere ganger, men hva kunne de gjøre der? Ikke noe, de gav meg bare smertestillende og sendte meg hjem. Jeg var 12 år, 12 år og opplevde smerter på lik linje med en fødende person. Jeg var 12 år, og jeg tvilte på smertene pga leger, venner og klassekammerater.

Mamma fikk etter en stund meg til en spesialist på smerter. Han sendte meg rett i MR, han mistenkte en smertestilstand han helst ikke ville si navnet på. MR strålene kjente jeg, det var UTROOOLIG vondt, men de bare lo av meg da jeg sa det. Da MR bildene kom dagen etterpå ble jeg sendt med første ferje til Bergen. Bildene så ikke fnne ut, 3-4 brudd, knusningskader i ca 70% av foten og muligens en død muskel.

«CRPS» sa legen i Bergen. Ja vel, tenkte bare jeg..

Det kommer flere deler, flere innlegg om dette. Det blir nok en del tekst, men det er vanskelig og beskive noe så vanskelig uten mange detaljer.

«Veien videre»
«Smerten, ingen kur og psykisk helse»

( dette innlegget ligner kanskje på noe jeg har skrivet før, men jeg vil bare beskrive, for jeg føler aldri jeg får det skikkelig til…)

4 kommentarer om “CRPS – starten på helvete

  1. Ja ;MARIA jeg forstår hva du prøver å fortelle. Jeg fikk selv CRPS i høyre arm etter et biluhell-ikke bilulykke en gang. Hos meg var det ikke brudd, ikke avrevne scener eller muskler og alikevel vondt. Jeg gikk i flere år med det jeg brukte å si var ei rotte som var lukket inn i armen og prøvte å gnage seg ut før jeg fikk diagnose CRPS.
    Lykke til meg videre blogg.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..