Spiseforstyrrelse og alvorlig deprimert

Det var med juletider i fjor at jeg begynte å få det veldig vanskelig. Før denne julen hadde jeg det ikke veldig bra, men det var ikke så aller verst. Jeg begynte å slanke meg, for jeg var veldig misfornøyd med meg selv. Det utviklet seg til at jeg nesten sluttet å spise, og i tilegg til dette utviklet jeg en depresjon.

I mange månder holdt jeg dette inni meg, jeg sa det ikke til noen. Ikke hvordan jeg hadde det, og ikke hva jeg følte. Jeg innrømet det vel egentlig ikke for meg selv en gang, jeg trode jeg hadde det fint. En dag var jeg på besøk hos en vennine. Vi snakket litt sammen,og plutselig var vi inne på temaet; mat. Jeg åpnet meg for henne, og satte ord på ting jeg hadde holdt inne i meg i mange måneder.

Hun overtalte meg til å begynne å snakke me helse»bror» på skolen. Jeg åpnet meg for han, slik jeg hadde gjort for henne. Men ting ble ikke bedre, i steden for utviklet de seg og ble verre å verre. Jeg snakket bare med helsebroren på skolen, familien min ante ikke hvordan jeg hadde det, ikke vennene mine heller. I slutten av april var ting blitt så gale at mamma og pappa var nødt til å få vite hvordan jeg hadde det. Fastlegen min snakket med dem, og det ble mange tårer.

I slutten av juni fikk jeg plass på bup stord. Jeg begynte utbredningen av hva som «feilte meg». På to månder fikk jeg to diagnoser; alvorlig deprimert, og spiseforstyrrelse. Dette hjalp meg ikke i det hele, men det sa jeg jo ikke til noen. Så begynte skolen igjen, og jeg flyttet bort. Helt til trygghem faktisk, som ligger utenfor Stavanger. Her fikk jeg en ny psykolog som jeg begynte å snakke med.

I løpet av de første 5 dagene snakket jeg 3 ganger med henne. Jeg var med på alle aktiviteter på skolen, og var veldig sosial. Alle trodde jeg hadde det bedre, jeg trodde det vel selv også. På fredagen var jeg så sliten at jeg hadde tenkt å ta livet mitt. Jeg var på vei til å gjøre det, da en vennine stoppet meg. Mamma ringte, og jeg fortalte hvordan ting sto til. Hun ringte til et kriseteam som kom til meg. De følgte meg til legevakten, og videre til ungdomsavdelingen i stavanger. Her ble jeg innlagt, og tilbrakte 3 uker.

Så reiste jeg hjem. Jeg begynte på skole på bømlo, fikk meg en ny klasse, og nye venner. Jeg begynte på bup stord igjen, og fikk en ny psykolog. Jeg holdt ut i 3 uker. Så ble jeg innlagt igjen, denne gangen på stord. Å her er jeg enda.

9 kommentarer om “Spiseforstyrrelse og alvorlig deprimert

  1. herregud, syns sjukt synd i deg!:( håpe da blir bredre.. å at du blir frisk og at du ikkje skade degsjøl, spesielt ikkje tar sjølv mord.. for da komme te og bli bedre, sjølv om da hørres heilt teit ut akkuratt no.. Men tenk på når du blir større og får sikkert eit kjempe fint liv.. du må ikkje kasta da vekk! eg håpe da blir bedre vertfall! ;/

    Liker

  2. Åååå, ditta var sterkt å lesa sjølv om eg visste det. Dette viser at du er sterk, at du kan. Du er utruleg modig Maria. Tru på deg sjølv, du kjem til å få eit rikt og spennande liv. Det ligg der føre deg og ventar. Uendelig glad i deg «litla jentå mi» ❤

    Liker

  3. Kjære Maria, eg forstår at du har det veldig vondt og det var ein utrulig sterk historie du har delt med oss. Det er mange, veldig mange som er kjempe glad ideg og berre vil deg alt det beste. Med tid og stunder vil du bli frisk, sjøl om du synst alt er håpløst no. Så stå på og ikkje gje opp. Kjempe glad idag ❤ ❤ ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..