En liten historie.

For snart tre år siden ble jeg påkjørt av en bil. Jeg var på vei til skolen, og skulle gå bak bussen da en bil kom, i alt for stor fart. Etter dette startet et smertehelvete for meg. Jeg var inn og ut av sykehus, hos forskjellige doktorer og spesialister. Ingen viste hva som hva som feilte meg. Etter en god stund kom jeg til en spesialist som sendte meg i MR. Jeg ble nesten innlagt kvelden etter MRen på grunn av smertene jeg hadde fått av strålene.

Dagen etter var jeg tilbake hos spesialisten. Crps sa han, og sendte meg til bergen. I Bergen var det en ny spesialist som så på foten min og sa at » ja, du har crps». Hva var egentlig dette, hva var denne sykdommen for noe. Jeg ante ikke, det jeg viste var at jeg hadde vondt.

På denne tiden kunne ingen vere borti foten min, den minste berørelse fikk meg til å hikste av smerte. Foten var iskald, blå og veldig hoven. Jeg skulle nå begynne opptrening hos fysioterapaut. Det eneste fremskrittet jeg gjorde på mange måneder var at å kunne folk så vidt vere borti foten min. Jeg hadde alikevel så vondt at jeg ikke kunne ha besøk, jeg kunne nesten ikke gå på skole, og jeg sov lite.

Etter lang tid, og en hard kamp fikk jeg til slutt bli innlagt i bergen. Her startet en opptrening som var så smertefull at jeg har fortrengt alt. Men etter seks uker kunne jeg gå igjen. Hvertfall litt. Etter dette stoppen treningen, oppfølgingen og alt jeg burde ha fått. Men foten ble gradvis bedre, og etter bare 8-9 måneder kastet jeg krykkene.

I dag har jeg fortsatt mye smerter. Jeg kan ikke gjøre alt det jeg vil, og alt det andre på min alder kan, men jeg kan det meste. Det er ingen behandlinger og ingen smertestillende som fungerer og jeg tåler ikke kulde. Jeg går ikke rundt til folk å sier hvordan foten min er, og hvordan alt skjedde. Og av de som vet at jeg ble påkjørt og vet at jeg har vondt, er det ingen som kan se det. Mangen tror at jeg tuller, at jeg bruker det til foreksempel å slippe gym. Men gym er et av ynglings fagene mine, så hvorfor skulle jeg gøre det!

Jeg har konstant vondt, og det jeg har er en kronisk sykdom. Jeg kommer mest sansynlig til å måtte leve med det resten av livet.. Men men, sån er livet.

3 kommentarer om “En liten historie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..