Min historie

Sommeren 1996 kom jeg til verden, blond og blåøyet. 3500 gr, passelig lang og helt normal. Jeg var det første barnet i familien, og fikk mamma og pappa helt for meg selv frem til jeg ble 4 år. Da ble jeg storesøster for første gang, til min gode lillesøster. Da jeg var 6 år kom min første lilebror, og som 14 åring ble jeg storesøster for tredje gang. 

 

April/Mai 2012

 Jeg har alltid vært det som kallest pliktoppfyllende. Jeg ville gjøre alt rett, ikke gå for mye i veien, og passe på mine tre småsøsken. Helt frå barneskolen av har jeg vært veldig opptatt av å få gode resultater på prøvene mine, gjøre ting rett og gjøre alt andre sa jeg skulle. Jeg fikk dårlig samvittighet av å gjøre noe som ble ansett som galt, noe jeg heldigvis har vokst litt fra meg, hihi. Jeg hadde en lite problematisk oppvekst. Mamma og Pappa elsket meg, det var trygghet i å være hjemme og jeg hadde det stort sett fint. 

 

Da jeg ble ca 12 år begynte jeg for alvor og komme i puberteten. Jeg som alltid hadde vært en liten strek begynte å få former. Det ble helt feil for meg, jeg, Maria, kunne ikke få LÅR, MAGE, FETT!! Så da begynte tankene om at jeg ikke var fin nok, at jeg måtte gå ned i vekt, at jeg måtte slanke meg. Heldigvis var det for det mest tanker og lite handling da jeg var så liten, og selv om dagbøkene er fyllt opp av dårlig selvtilit hadde jeg det fint også.

 


Juli 2008

 

19 januar 2010 forandret livet mitt seg for alvor. Jeg gikk bak bussen, ble påkjørt/påbremst av en diger 7 seter. Jeg sto i skuddlinjen til bilen, var millisekunder i fra å bli drept, men kom meg nesten helt ut av veien, og den høgre foten var det eneste som ble påkjørt.  Legevakten sendte meg hjem, selv om det er ganske logisk med mer hjelp etter en påkjørsel av en 2 tonn tung bil, sjokktilstand og en nær døden opplevelse. De fann ingen brudd på røngtenbilde, og det var det, tanken om at noe kunne være galt inne i foten skubbet de bort. 

 

1 måned, 2 røngten, 3 nesteninnleggelser, opptil 3 legevaktbesøk på en dag og masse smerter senere fikk jeg kommet til en spesialist. MR ble tatt, og fra resultatene kom og til jeg var på vei til Haukeland gikk det ca 1 time. Vel fremme i Bergen ble diagnosen CRPS type 2 satt, jeg ble sendt hjem igjen med en rekvisisjon til fysioterapaut og en diagnose som skulle forandre livet mitt. 

crps linker: http://en.wikipedia.org/wiki/Complex_regional_pain_syndrome og http://drstokke.no/site/submenu.asp?id=29. Uansett har jeg  ikke en mild versjon som vil gå over, men som det er større og større sjanse for at vil bli kronisk og aldri gå bort. Jeg har vondt 24/7, og smertene er til og har til tider vært over smertene til en fødende kvinne.

 

På grunn av lite troverdighet blant leger, hard opptrening på Haukeland og en alt for sterk og utholdbar 13 åring, ble jeg dermed innført for det som kallest depresjon. Depresjonen slo seg ned i sammen med at mitt meget anstrengte forhold til mat ble enda mer anstregt, og jeg begynte å slanke meg. Spiseforstyrrelsen, angst for ulike situasjoner som lignet på min påkjørsel og depresjonen skjulte jeg godt. De var ikke veldig sterke, men de var der, og de opptok mye tid.

 

Sommeren 2012 begynte jeg på BUP, etter noen måneder øverst på ventelista. Utredning i hele ferien førte kun til to diagnoser; Alvorlig depresjon og anoreksi. Da høsten kom reiste jeg bort på internatskole, ville komme meg bort og få nye venner. Ting var nå veldig vanskelig, og jeg hadde gått fra selvmordstanker til konkrete planer. Etter 5 dager på internatskole ble trangen til å ta mitt eget liv så stort at jeg ble innlagt på psykriatisk. Dette var en skummel opplevelse, så langt hjemmefra, og så alene. Her ble jeg verende i 3 uker, før jeg ble skriven ut og flyttet hjem.

Frem til idag har det vært 4 innleggelser til. 1 lang på Stord, over 10 uker, og 3 hasteturer innom Haugesund. Den siste innleggelsen var i Januar 2013, og vi kan jo late som om ting ikke ble verre etter dette. Sannheten er at legevakten er noe jeg blir truet med/tilbudt daglig, hvertfall ukentlig. Men jeg vil ikke, det er så motstridendes følelser, selv om jeg vet at jeg nesten hele tiden hadde hatt behov for ganske mye mer trygghet. 

 

Anoreksi/atypisk anoreksi/uspesifisert (alt ettersom hvem jeg snakker med), alvorlig depresjon, PTSD, selvskading, angst, selvmordstanker/planer, smerter og CRPS har vært og er livet mitt nå. Det er slitsomt, vanskelig, og gjør hverdagen ganske jævlig.

 

De tror de kan gjøre meg frisk, men de gir meg opp ganske snart. Håpet er borte, og hverdagen er svart.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..