Virvelvind

Våkner gråtende av drømmene mine. Stirrer i taket og på de to fluene som flyr rundt i rommet. Sitter ute og avleder, og så knekker jeg sammen. Det blir for vanskelig med folk rundt meg. Holder ut, puster, snakker, går tur. De sier de prøver realitetsorientering meg, men for meg er alt så virkelig. Jeg vil jo egentlig at de skal ha rett, at det stemmene sier skal være sykdom, men jeg klarer ikke tro på det. Jeg er uendelig redd, skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette, ikke egentlig. Jeg får hjelp, men jeg skal gradvis være mer og mer hjemme, og så vet jeg hvor umulig det kommer til å bli. Men så ønsker jeg jo å klare det, jeg ønsker jo ikke akkurat å tilbringe julen her. På lukka avdeling.

”Du er på psykiatrisk, du ER syk Maria” Men jeg vil ikke være det. Jeg vill ikke være syk, jeg vil klare meg, hjemme, ute, være normal. Ikke syk. Jeg er så jævla lei av å være syk. Klarer nesten ikke ha kontakt med noen utenfor boblen min her, noe som egentlig er veldig trist. Men det gjør for vondt. Til og med de nærmeste sliter jeg med å forholde meg til. Ikke fordi jeg bryr meg noe mindre om de, kanskje heller motsatt, men fordi det er så kaos i og rundt meg at jeg klarer ikke være til stede i normale samtaler og være der. Altså virkelig være der.

Når noen spør meg hva jeg ønsker meg til jul begynner jeg nesten å gråte. JUL. Jeg elsket jul, i år gruer jeg meg så mye at jeg blir kvalm av tanken. Jeg vil ikke feire, jeg vil ikke late som jeg er glad. jeg vil ikke pakke opp presanger fra folk som er glade i meg, når jeg bare ønsker meg bort. Julen viser meg bare enda mer hvor mange som er glade i meg, og teit nok gjør det fryktelig vondt. Jeg er så sliten at hendene mine og føttene mine rister av utmattelse. Og angst. En blanding antageligvis. Vil klare, vil vise alle at jeg kan klare. Men dette mørket her, dette vonde, uendelig vonde, det kommer jeg meg ikke ut av på egenhånd. Og jeg frykter at jeg får mange turer inn og ut på sykehuset før jeg evt får vedtak på mer hjelp hjemme.

Jeg skulle være her i 4 dager, det var bare for å holde ut en helg, og nå sitter jeg her 3 uker senere. Jeg har brukt de siste 2 månedene på å ha det så uendelig vondt at jeg har vært her eller på legevakten stort sett hele tiden. Det har vært så mye vondt som har skjedd, jeg ville jo bare ha hjelp. Noen med meg, så jeg klarte være hjemme. Jeg ville ikke inn til Valen igjen… Noen prøver hardt å hjelpe, noen litt mindre. Men kampen er min, og den er tung. Jeg skulle ønske jeg hadde en garanti på at ting ville bli bedre, en garanti på at dette ikke vil vare evig. Det har jo komt frem til det at jeg mest sansynlig må lære meg å leve med symptomer, men da kan de ikke være så sterke, jeg kan ikke akkurat bo på lukka avdeling.

Skummelt å puste

Jeg har vært her mer eller mindre i snart 7 uker. Bare med to små opphold, som ikke gikk bra, der jeg var mer på legevakten en hjemme. Der alle gikk på tåhev rundt meg, livredde, både de og jeg. Jeg har vært veldig redd for hvordan ting ble denne innleggelsen, det har jo ikke akkurat bare vært rosenrødt disse 7 ukene. Så jeg forventet egentlig utskrivelse i dag, tross fastvakt og alt. For behandleren min her skal ut i overlegepermisjon, og jeg krisemaksimerer jo som alltid. I stede ble vi enige om at jeg skal være her til hun kommer tilbake om 3 uker, og se hvordan ting er da. For slik ting er nå, slik ting har vært de siste månedene, det klarer ingen alene. Og heldigvis, heldigvis ser de det nå. De ser jeg trenger mer.

Kveldene denne helga har virkelig tatt kaka over hvor ille ting kan bli. Jeg har vært så urolig og redd. Angstanfall på angstanfall. Samtale med vaktlege, og to tilkallinger av både han og bakvakt. Krisedose med seroquel, som faktisk fungerte, som nå ble satt fast som kveldsmedisin, den også. Jeg har ikke ord, den smerten på innsiden i hele kroppen som jeg følte (og stort sett føler) på er så enorm at du klarer ikke stå i den. Men jeg har faktisk bare fastvakt på kveldstid nå, jeg klarer være alene på dagtid. De ser til meg ofte, men fra at de sitter i døra og ser på meg hele tiden til å faktisk ha litt fri fra folk oppi deg hele tiden er godt.

Brevet til fylkesmannen er sendt, og jeg er fryktelig spent på hva utfallet blir. Redd, urolig og håper litt. For tenk om jeg faktisk får skikkelig oppfølging, og kan slippe å bli sendt til valen annenhver dag.  At noen er med meg og kan hjelpe meg til å fungere i den ”virkelige” verden. At jeg kan slippe å tilbringe så mange timer på legevakten. At kroppen min og hodet mitt kan få litt fred, og at jeg kan være hjemme uten å være redd for å ikke få kontakt med noen.

Jeg som var nede i 3 ulike medisinpreparater er nå oppi 7. Og i store doser i flere av de. Jeg er litt nedsløvet til tider, parkinsonisme er tydeligvis en veldig interessant bivirkning som gjør at jeg hverken klarer gå beint eller unngå å gå på dører. Heldigvis fikk jeg flyttet den medisinen med mest slike bivirkninger til kvelden etter å ha sovet 7 timer på dagen etter å ha tatt den på morgenen.  De gjør alt for at jeg skal ta minst mulig medisiner, så det jeg tar nå er bare helt nødvendig. Noe som jeg synes er vanskelig, for jeg vil jo helst klare meg uten. Jeg vil helst være frisk også. Jeg vil ikke være syk og i tillegg gå på medisiner… men så vet jeg at jeg får en betraktelig bedre livskvalitet om medisinene får virke, og jeg godtar at jeg trenger de.

Uvirkelighet?

Fastvakt dag 9. Like lenge som jeg har vært her. Oppstart av antipsykotika igjen. ”Psykotisk” ”Fare for deg selv”. Ville skrive meg ut nesten før jeg var kommet inn, men fikk nei til svar. Og beskjed om at det var fullt grunnlag til å holde igjen på tvang. Frivillig innlagt, eller som det som fint egentlig heter, frivillig tvang. Jeg satt i 7 dager og kun stirret i veggen. Klarte absolutt ingenting, ikke engang åpne mobilen og svare på en melding. De siste to har jeg vekslet mellom å klare litt stimuli, og ha det så vondt at jeg bare har sittet som en ball, i panikk, og lurt på hvordan et menneske skal kunne tåle dette. I går ble bakvakt tilkalt, selv med fastvakt var de så bekymra at de ikke viste helt hva de skulle gjøre. Og jeg, jeg sitter bare her, prøver forsvare min side av saken, den som de sier er vrangforestillinger.

Var hjemme 2 dager. Det gikk mildt sagt veldig veldig dårlig. Skulle operere den 6 november egentlig, få satt inn ryggmargstimulator. Men jeg satt her jeg, på valen, med fastvakt i stede. Jeg skjønner det egentlig ikke, hvordan jeg blir dårligere og dårligere. Hvorfor? Hvorfor forsvinner jeg lenger og lenger bort, hvorfor får jeg nye befalinger og ordre, ting som gjør meg livredd, for jeg kunne aldri gjort det. ALDRI. De rundt sier det er fælt å høre det jeg forteller, for meg er det så vondt at jeg bare ligger her stort sett. At rommet rundt meg beveger seg og jeg ser ting andre ikke ser, det er greit det. Men beskjedene jeg får, stemmene de sier ikke er virkelige, de er så virkelige for meg at jeg gjør alt jeg kan for å gjøre som de sier, selv om jeg kjemper med nebb og klør imot noe av det de befaler. Samtidig som den lille delen i meg som vil leve, virkelig vil kjempe, kjemper imot, trenger jeg folk her for å klare det. Jeg har ikke kontroll, så de tar kontrollen. Noe som gir meg enda mer og enda mer panikk.  Jeg er livredd.

Det er sendt brev direkte til fylkesmannen. Angående min sak, angående meg. De vil jeg skal få ha en person tilgjengelig hele døgnet, og vi vet Stord kommune ikke kommer til å gi meg det. Så de hadde diskutert det, og funnet ut de måtte søke høyere opp. ”Ta en dag om gangen” sier alle rundt meg. Men selv om jeg tar minutt for minutt virker det umulig. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal stå i dette, selv med folk rundt. Nå vet jeg heller ikke hvordan ting blir frem til jeg får et svar fra fylkesmannen, og utfallet av svaret vil ha alt å si for hvordan ting vil gå fremover. For øyeblikket er jeg fanget i det de kaller psykose, det gjør tvers gjennom vondt når de sier det, jeg trodde aldri jeg skulle havne her igjen. Det er det vondeste som finnes. Å være overbevist om at virkeligheten min er virkelig, selv når alle andre sier det motsatte. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir her, jeg vet ikke hvordan det blir frem til svaret kommer. Vi skal diskutere det på mandag, før behandler går ut i overlegepermisjon. Det passet jo godt, at hun skal bort nå, sant?

De venter på at medisinene skal begynne å virke, jeg håper at de kanskje vil det. Selv om jeg da må innse at min virkelighet ikke var fult så virkelig. Samtidig er det en kamp å få de i meg, jeg bruker en evighet på å klare ta de, det er full krig på innsiden. Det er jo ikke akkurat slik at stemmene ønsker å bli dempet. Jeg er urolig hele døgnet, har lyst å knuse, rasere og kaste ting rundt meg. Jeg gjør det ikke, jeg gjør jo ikke det. Ikke at jeg har noe å knuse heller. Men uroen, kaoset, det gjør uendelig vondt. Kan det ikke bli bra på ekte snart?

Noen ganger lurer jeg på om jeg er verdt noe..

Livet mitt har bestått av sykehus, legevakt, psykiatrisk, poliklinikker og rehabilitering de siste 10 årene. Jeg har kjempet, slåss og alltid vært samarbeidsvillig. Jeg har nesten alltid ønsket hjelp, og når jeg begynte motsette meg innleggelser var det bare på bakgrunn av alt som hadde skjedd under tidligere innleggelser. All svikt, all tvang. Nå vil jeg bare gråte, jeg har det så tøft at hele kroppen streiker. Jeg er redd jeg er på vei til å bli like ekstremt utmattet som jeg var for fem uker siden. Bare nå fordi de psykiske belastningene er så enorme. Jeg har hatt utallige angstanfall de siste to månedene, og jeg har konstant angst, tross valium tre ganger til dagen. Og oppi dette så ønsker jeg hjelp, jeg vil ikke være innlagt, men jeg vet jeg trenger hjelp. De lovde også denne gangen tid når jeg kom inn, vi skulle komme oss gjennom stormen før jeg ble utskreven. I stede blir jeg utskreven innenfor den neste uken, med akkurat det samme symptomtrykkene jeg kom inn med. Begge gangene disse ukene, utskrivelse med akkurat like mye kaos. Om de mener i underkant av to uker er tid, så vet jeg ikke. Da kan de hvertfall si det, at du får ikke tid til å komme deg før vi skriver deg ut. Ikke si jeg skal få bli bedre først, vær så snill, slutt å gi lovnader dere ikke kan holde. Jeg ba om mer tid, og fikk beskjed om at ”Du er velkommen tilbake når det ikke går lenger hjemme” ikke om det ikke går hjemme, men når det ikke går hjemme. De vet jeg er for syk, de vet de ikke kan gi meg god nok oppfølging hjemme, og likevel, likevel skal jeg ut.

Jeg får beskjeder om at jeg har vært gjennom tragisk mye. At medisinlista mi, med alle medisinene jeg har prøvd ut er et trist og fælt syn. At jeg er alvorlig syk. Men hvordan kan de si alt dette, og likevel ikke gi meg mer hjelp. Jeg blir lei meg, sint og oppgitt, for dette er ikke bare min hverdag. Dette er hverdagen til mange, det er mange som ikke får hjelp. Som kommer inn akutt med en psykose, blir medisinert og sendt hjem igjen to dager etterpå. Det er mennesker som har vært i systemet nesten hele livet sitt, som har så mange tunge og dystre diagnoser, og som ikke blir blir sett. Det er en kamp for å få hjelp. Er det slik det skal være?

I hele verden øker selvmordstallene, og i stede for å styrke psykiatrien, så legges avdeling etter avdeling ned i Norge. Omtrent alle sykehus og institusjoner som har tilbudt langtidsbehandling avvikles. Alt skal effektiviseres, kostnadene skal ned. Ja for guds skyld, kutt kostnadene der du spiller på mennesker sine liv. Mennesker som kunne fått hjelp, hadde de bare fått tid, forblir like syke. Det er trist, tvers igjennom trist. De som styrer landet vårt er mer opptatt av materialisme en mennesker. For bak alle tallene, bak alle pengene de sparer på å legge ned og avvikle behandlingsplasser, sitter det mennesker. Unge og gamle, kanskje en 13 åring som har det så vanskelig at livet virker meningsløst, og alt som blir gjort om hun får komme til en akuttavdeling, er at to dager senere skal hun ut. Jeg sier ikke at det alltid er slik, heldigvis finnes det fortsatt kloke overleger som jobber imot systemet som skal effektivisere alt. Men ofte, alt for ofte, ender det slik. Jeg har mistet gode, tvers gjennom gode mennesker til selvmord, det er ikke bare tall. Det er fysiske mennesker, mennesker som skulle levd og blitt gamle. Men som ikke klarte mer, som ikke fikk den hjelpen de trengte.

Jeg skulle ønske jeg kunne rope høyere, at mine erfaringer kunne forandret noe. For å sitte å vite at ting må bli gjort annerledes om folk skal få hjelp, er vondt. Jeg ønsker å hjelpe, jeg ønsker at ikke enda flere skal miste motet når hjelpen svikter gang på gang, vi kan ikke miste flere.

«Du er trygg nå»

Misforståelser, kontrabeskjeder. En legevaktslege som ikke ville høre. En redd meg, og fortvila og redde personal. De siste dagene har vært kaos, smerte og en enorm redsel. Hvem er jeg oppi alt dette. Jeg føler meg som en pakke som blir sendt i retur, og så retur igjen. Og så liten, jeg føler meg bitteliten, opp mot et system som er så stort og komplekst. Tilbake på Valen, jeg var 5 dager hjemme, med to legevaktsbesøk, to dager på rad. Søndag ville vaktlegen tvangsinnlegge meg, mandag var vaktlegen sin mening at jeg hadde vært syk og hatt symptomer i så mange år, at en innleggelse ikke var nødvendig. Personal fra boligen var med meg på mandag, og sa de ikke kunne gi meg den hjelpen jeg trenge. Og med nød og neppe sendte vaktlegen meg til Valen. Er det rart jeg blir forvirra og redd, når to ulike leger, som møter meg dag etter dag, har så forskjellige meninger om hva jeg trenger. Jeg var fortvila og ville ikke inn igjen, men jeg vet jeg ikke kunne være hjemme heller, så jeg valgte å reise. Valgte å høre på de rundt, de som kjenner meg.

Så kom jeg inn, og også her ble det kontrabeskjeder. To forskjellige overleger, dag etter dag. Ei som ville sette meg på antipsykotika og skrive meg ut. Ei som vet jeg ikke har noe særlig effekt av antipsykotika og vet hvilken kamp jeg har vært gjennom for å slutte, og som igjen lovde tid. Som beklagde sist, som var lei seg for at det ble misforståelser som førte til at jeg skreiv meg ut. Som sa vi skulle kjempe sammen, at jeg skal få hjelp til å komme meg ut igjen, trygt over denne svarte sumpen.

Så jeg sitter her, igjen, og ser ut et låst vindu. Jeg er så sliten og utmatta at jeg bare vil ligge her, ligge, ligge, ligge. I stede tvinger jeg meg ut litt, i dag var jeg bortom arbeidstua. Og det var koselig, det var det! Klemmer og kjente folk, en liten heiagjeng der også. Men det tar på, nå har jeg ingen krefter igjen, jeg er så sliten at å skrive på tastaturet gjør bokstavelig talt vondt i hendene. Angsten herjer i kroppen, tross store mengder beroligende. Jeg får ikke sove skikkelig, tross store mengder sovemedisiner. Vi skal øke og forandre litt på sovemedisinene, så jeg forhåpentligvis kan få litt sårt tiltrengt søvn. Jeg vil helst gråte, jeg er fortvila over hvor vondt og vanskelig alt er nå. Hvor tøft det er å skulle snakke og åpne opp, etter å ha lukka igjen så lenge. Å snakke om selvskadingen, snakke om følelser, de jeg ikke tørr føle på.

Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd det selv, kan forstå og sette seg inn i smerten det er å være og ha vært så syk i så mange år. Jeg har brukt 8 år av livet mitt på kun behandling. På å kjempe for å få hjelp, og for å prøve å stole på de som faktisk ville hjelpe. Jeg har så vidt holdt hodet over vannet, og mange ganger har jeg falt under. Jeg har vært så syk at jeg har tilbragt måneder til sammen på skjerming. Jeg har brukt uker og måneder og år på sykehus, rehabilitering og psykiatrisk. Nå kjemper jeg kampen for å finne igjen stemmen min. Jeg har fortalt alle et glansbilde siden utskrivelsen for litt over et år siden, og nå, nå må jeg begynne ta hensyn til meg og hva jeg trenger, uansett hvor vanskelig det måtte være. Hvor vondt det en er, så må jeg få si at nå er faktisk en innleggelse det jeg trenger. Til og med jeg ser det nå. Jeg liker det ikke, men som ei her sa ”det modigste du kan gjøre er å be om hjelp i tide”. Nå står jeg i ei stor krise, men med god hjelp skal jeg jobbe meg ut av den. Jeg ser ikke lyset, klarer ikke finnet håpet, men de håper for meg.

Repeat Repeat Repeat

Repeat

Jeg skulle ønske jeg kunne starte med å si at dette er tull. At dette bare er en reprise på noe som har skjedd før, for det føles som en reprise. Utskrivelse. Igjen med beskjeden om at det er bedre jeg er hjemme. At jeg er så syk at behandlingen vil ta så lang tid, så jeg kan ikke få den hjelpen her. Jeg ble lovet at jeg kunne stole på de, lovet at de ikke skulle svikte. Når jeg snakket om hvor vondt det har vært for meg å bli gitt opp, gang etter gang, og hvor vanskelig det er for meg å åpne opp og stole på nye mennesker, så sa de at slik skulle de ikke bli nå. Jeg skulle få tid. Tid til å bli bedre, tid til å bearbeide. Så jeg begynte å snakke, litt, og har hatt det så vanvittig vanskelig på grunn av det. Reaksjoner som har vært så vonde, og som er umulige for meg å håndtere alene. Og så, etter å ha blitt lovet tid, så kommer beskjeden om at jeg skal ut. Jeg vet ikke hva jeg skal si, gjøre eller føle. Jeg gråter og er tom på samme tid. Klarer ikke forholde meg til personalet, klarer ikke forholde meg til meg selv.

Jeg gikk så dypt i meg selv for å klare stole på at noen ville hjelpe. På å ikke stole på mine egne instinkter som sier at jeg ikke kan stole på noen. Jeg tror ikke noen andre en de som har stått med meg i dette kan forstå hvor grusomt fortvilende dette er. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg prøvde stole på noen igjen. Og så tenker jeg, er jeg virkelig så håpløs? Er jeg så komplisert og innvikla at alle gir meg opp og kommer med noen fine unnskyldninger og pakker det inn slik at det skal høres ut som det er det beste for meg. Det er for faen ingen som spør meg hva som er det beste for meg. Kan ikke snart noen høre meg, ropene mine, mine desperate rop om hjelp. Jeg vil bare være frisk, jeg har vært syk så lenge. Og alt jeg har fått høre fra jeg kom inn i psykiatrien er at jeg er for syk. For syk for behandling, for syk for innleggelser. Jeg orker ikke. Jeg orker virkelig ikke.

Jeg har ikke klart å gå ut av rommet mitt siden jeg fikk denne beskjeden i formiddag. Sitter her, gråter, har lyst å knuse noe, jeg er for en gangs skyld sint. Mest på meg selv om åpnet opp, men også på løgnene. På alle som sa at det ikke skulle bli slik nå, som var sjokka når jeg fortale om avvisninger som hadde skjedd før. Så skjer det igjen, og jeg sitter her alene. Jeg er så sliten, dette gjør så vondt.

195 liggestillinger i ei hard sykehusseng

Jeg har lyst å rope, skrike, slå, springe ut. La meg springe ut! Jeg gråter, jeg sitter i et hjørne og gjemmer meg, og jeg har panikk. Å se solnedgangen gjennom et låst vindu gjør meg kvalm. Jeg vil ikke være innelåst. Jeg vil være ute, gå tur i skogen med høy musikk på ørene. Jeg vil leke med Albert, se film og spise lørdagspizza hjemme. Jeg klarer ikke forstå ordene alvorlig og syk. Tungpsykiatri. Altså, stemmer det, kan det virkelig stemme?

Når de kommer springende inn døren din, tre stykker, fordi de hører lyder fra rommet. Og jeg trygler, trygler om å få beholde glass. Bare få lov til å skade meg så jeg får litt fred. Jeg har vært omtrent hysterisk ”Slipp meg ut” men de har bare ristet på hodet. Hører ikke på det. Sier de vil hjelpe. Og jeg vet jo det, at de vil hjelpe. De drar meg ut av rommet, på tur, på kjøkkenet for å spise litt, ut i stuen. Men jeg vil bare springe bort, langt bort. ”Jeg blir gal” sier jeg. ”det er du allerede” får jeg til svar. Og så ler vi litt. Og så gråter jeg. Hvordan holde ut?

Alle forventer at jeg snart er ute herfra, sannheten er at vi nå snakker om en lang innleggelse. Hvor lang vet jeg ikke, jeg aner ikke. Men måneder blir det hvertfall. Traumeterapi. Vi skal grave i alt jeg ikke orker forholde meg til, vi skal forstå oss på reaksjonene mine. Og jeg skal stå i dette. Jeg vingler, men personalet tar meg i mot hver gang jeg faller. Men redd, herlighet hvor redd jeg er. Stemmer som kommer, bare fordi jeg er så innmari preget av alt. Konstant angst. Og følelser, vonde, intense, grusomme følelser. Jeg må jo bare holde de ut.

Sannheten bak livet mitt nå er bare vond. Jeg sliter med relasjoner, er så glade i alle at jeg ikke vil dra noen med og er så sliten at jeg ikke klarer være der for noen. Alt som kroppen trenger kommer sist, jeg har ikke krefter til å gi den det. Jeg ligger i senga mi eller sitter på det kalde gulvet i time etter time. Orker nesten ikke innputt, musikk går til nøds.

”Det er på tide du får hjelp, riktig hjelp til å bli frisk nå” sa ei til meg. Og uansett hvor uendelig vondt det er å være her, så er jeg takknemlig. Jeg får hjelp, de vil hjelpe meg. De har ikke tenkt å gi meg opp. Jeg skal komme meg opp igjen, og denne gangen bli der. Jeg lover å kjempe, jeg lover å prøve. Bare støtt meg når jeg vakler.

Tilbake til start?

Angst, angst du tror skal ta livet av deg, som har vært så nær å ta livet av meg nå. Jeg drukner i den, kveles av alt som forer den. En samtale med behandler hjemme utløste et 15 timers langt angstanfall, som endte i selvskading og to turer til legevakten. Jeg gråt i fanget til sykepleieren på legevakten, klokka 3 på natta, natt til torsdag. De på legevakten trøstet, ambulansefolkene trygget meg på vei til Valen, de sa det skulle gå bra. Alt jeg tenkte var at nå feilet jeg. Innleggelse, igjen, jeg ville jo ikke legges inn.

Jeg har vært i en knute siden jeg kom hit. Med hendene rundt føttene, i en krok på gulvet på akuttposten. Livredd, full av det de kaller stemmer, det som jeg var fint ferdig med. Med konstant angst, og med en så stor frykt for å sove og spise at å få kroppen til å fungere er mildt sagt litt vanskelig. Jeg er redd, livredd. Er jeg tilbake til start nå? Jeg vet at svaret er nei, men at det på en måte er det, en annen start bare. For nå er det en ny kamp som skal kjempes. Alle følelser som har blitt fortrengt det siste året, alle minner, traumer og vonde ting fra livet mitt skal opp og frem. Jeg har jobbet så hardt for å prestere, for å fortelle alle at jeg har hatt det bra. For å klare det livet som jeg ikke har taklet så bra. Jeg har skyvd til side alt som heter følelser, og det var eneste måten jeg kunne overleve på. Men nå, nå brast det, virkelig.

I dag hadde jeg og overlegen en 2 timers lang samtale. Det var så tøft at jeg tryglet personalet om å la meg få dø etterpå. Å hente frem igjen ting, å skulle bearbeide og snakke, det tror jeg kommer til å bli noe av det tøffeste, om ikke det tøffeste jeg noen gang har gjort. Vi snakker om ting jeg ikke har snakket med noen om før, og hun konkluderer med ting ingen har konkludert med før heller. Så jeg tror denne innleggelsen blir viktig, men så tøff at jeg har lyst å gi opp ca 678 ganger til dagen. Uflaks for meg at jeg er innelåst og ikke bare kan vandre ut.

Så nei, jeg har ikke bare hatt det bra. Jeg har hatt gode stunder det siste året, og jeg har smilt, men det har vært en enorm kamp på innsiden som ingen har vist om. Jeg har ikke turt å dele, selv med de nærmeste, fordi jeg har vært så redd for å knekke sammen. Jeg synes det er vondt at jeg er her, at det ikke gikk. Men det virker ikke som om de kommer til å gi meg opp denne gangen heller. Overlegen sa hun ville gi meg tid til å jobbe med ting og til å få det bedre. Jeg må vel bare gjennom dette, håper bare ikke det tar evigheter.

Drukner og bestiger fjell

Jeg sitter oppreist, klarer det uten å bli alt for dårlig. Energien kommer litt og litt mer tilbake. Jeg gjør litt ting igjen, det er godt, og veldig veldig nødvendig. Jeg har vært skikkelig dårlig de siste to ukene. Jeg har igjen kjent på dyp depresjon, den snek seg på og ble kraftigere og kraftigere. Det har vært så mye angst og kaos, tårer og enorm fortvilelse. Jeg har hikstet ned i puta og i armene til mamma, ikke orket tanken på en time til. Jeg endte opp på legevakten sent på fredags kveld/natt. Det ble noen sting, noe jeg skammer meg over og ikke klarer godta. For hvorfor kan ikke det bli lettere? Hvorfor skal jeg få en så enorm trang til å ødelegge meg selv, når ting blir tøft?

Gårsdagen startet skikkelig ille, men så ble den ganske god utover dagen. Familietid og harry potter på tv´en gjorde det litt lettere å håndtere mørket. Jeg er hjemme på Moster, og blir her nok en stund. Det er lettere å være i et hus med liv og med mennesker jeg er så glad i, en å sitte alene og bare tenke. Dagen i dag har vært ganske bra, tross enda en trøblete natt, og det er så godt at jeg har ikke ord. For når jeg har gode timer og dager, så klarer jeg finne nye krefter til å kjempe, nytt mot til å holde ut.

Jeg blir skremt av hvordan kroppen min reagerte på å slutte på medisiner. Jeg blir skremt av hvor ekstremt dårlig jeg ble fysisk, og hvordan jeg ble dypt deprimert på bare dager. Jeg vet hvor mange år det har holdt på før, hvor hardt depresjonen har sittet i meg, og det er nok derfor jeg blir så skremt. For skal det være slik i 10 år til? Skal jeg måtte kjempe mot mørket enda lenger? Jeg velger å tro at dette kommer til å gå over, at dette er midlertidig. Jeg finner styrke og håp i at ting har blitt bedre før. Recovery er en humpete vei og gå, og som Michelle så fint sa, så går jeg fremover selv om det er 3 skritt frem og 1 tilbake. Men jeg tror ikke bare dette er naturlige følelser og en naturlig nedtur, jeg tror det kommer av medisinnedtrapping også. At jeg er sliten, ja, det er og var jeg. Men kroppen min, hormonene mine og hele hodet mitt må omstille seg fra massevis av medisiner som før dro i meg, i tusen retninger. Som gjorde meg sykere.

Jeg kjemper, og de rundt meg kjemper sammen med meg. Jeg klarer kanskje ikke alltid å tenke at ting vil fikse seg, for mørket er flink til å dra det bort. Men så vet jeg at depresjon ikke varer evig. Jeg vet at angst kan forsvinne. Jeg vet at livet ikke må være svart. Jeg blir skremt når jeg blir så dårlig, men jeg er mindre skremt i dag en for noen dager siden. Det skal gå fint dette også!

Fortsett å svømme

”Det er mye sorg i gleden din, i tilfriskningen. Sorg over alt du har gått glipp av, av alle årene som forsvant til sykdom. Det er ikke rart du krasjet, det er lov å være sliten”

-Behandler

Jeg er sliten, sliten på en måte jeg aldri har opplevd før. Og det sier litt, for jeg har virkelig vært mye sliten de siste årene. Når jeg sitter oppreist verker hodet mitt, veldig. Så jeg vil helst ligge. Hele kroppen verker, jeg svimler og er kvalm. Og jeg er uendelig sliten. Ble trumfet av gårde til fastlegen min i dag, men som sagt: alt ser fint ut. Jeg har ikke kreft eller hjernesvulst som jeg har gått å bekymret meg for, hun klarte hvertfall berolige meg på det. Det er mest sannsynlig en kombinasjon av nedtrapping på mange medisiner, ettervirkninger av det, kaos i kroppen og utmattelse som følge av mye aktivitet, både oppi topplokket og generelt. Men vi vet ikke. Jeg skulle egentlig ønske det var noe som var galt, at det var en quick fix. At jeg kunne ta noen tabletter og så ble jeg bedre.

I stede ligger jeg her, ligger her og klarer ingenting. Ting har vært og er litt tøft, tankene mine og følelsene mine jobber på. Jeg gråter en del, krangler litt fordi jeg er så sliten, prøver jobbe meg ut av det alene, for jeg vil egentlig ikke at noen skal se det mørke. Jeg var jo ferdig med det mørke. Og selv om alle sier det er naturlig, at jeg har lov å være sliten og ha det vondt, så gjør det vondere en noen gang å føle på de tingene. For jeg er så ferdig med det, jeg vil ikke at det skal gjøre vondt lenger, jeg vil bare være frisk. Så når jeg fikk tanker om at det var best at jeg var død, ble jeg så lei meg at jeg gråt litt mer. Ikke fordi jeg hadde den minste plan om å gjøre meg noe, men fordi det er den vondeste følelsen som finnes. Den der du føler deg uten verdi, der du ikke klarer tenke at det vil gå over. For jeg vet jeg har høy verdi, og jeg vet det vil gå over. Men jeg føler på det likevel, det såre med følelsen, og det gjør fortsatt vondt.

Jeg jobber med å ikke falle ned. Og jeg jobber med det mest alene. For som sagt så klarer jeg ikke helt åpne opp om det som er vanskelig nå. Jeg skriver det ned for meg selv, og sletter det igjen. Vil ikke en gang at jeg skal kunne lese det senere. Men jeg tenker egentlig at det er ikke så rart at ting blir tøft, ikke egentlig. For jeg ligger her, og mens jeg ligger her får jeg veldig god tid til å tenke. I tillegg er jeg utslitt av alt jeg har gjort, både fysisk men også som venn. Ikke misforstå meg, for å kunne være der for de jeg er glade i er noe jeg gjør med glede, og som jeg aldri hadde valgt bort. Men det er vondt å bekymre seg, og det er vondt å se de du bryr deg om ha det vondt. Så ærlig må jeg få lov til å være. I tillegg kommer det også mye frem i lyset mens jeg ligger her. Både av ting som har skjedd og som skjer nå. Jeg opplever hvordan det er å skulle finne tilbake til livet, finne tilbake til meg selv og min hverdag. Jeg skal jobbe meg gjennom å ha gått glipp av de siste 10 årene, sånn virkelig. Jeg skal prosessere at jeg kommer til å ha smerter resten av livet, noe som har vært vanskelig å godta når ingenting i meg har føltes rett. Jeg skal jobbe meg gjennom ensomhet, ikke som følge at jeg ikke har noen venner, men som følge av at jeg har mistet veldig veldig mange.

Jeg kjenner på mange følelser, mange tanker. Jeg drømmer om fremtiden, samtidig som den har blitt satt på vent enda en gang. Jeg tror det vondeste med denne utmattelsen og alt den fører med seg, er at jeg ikke vet noe. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare og vi vet egentlig ikke hvorfor den kom. Jeg har to viktige operasjoner fremfor meg, mest sannsynlig et rehabiliteringsopphold etter den ene for å virkelig trene opp foten/kroppen, med (forhåpentligvis) mindre smerter. Jeg skal flytte inn i min egen leilighet på nyåret, og jeg ligger bare her og vet at jeg har ikke tid til å ligge her. Jeg skal så mye viktig, og jeg er så redd jeg må utsette noe av det. Men kanskje er jeg bedre allerede i morgen, jeg vet ikke, så jeg må bare holde hodet over vannet. Fortsette å svømme. Så skal dette også gå bra, jeg må bare tørre åpne opp, la noen få komme litt under huden, og så vil jeg komme meg gjennom.