Smilefjes

I en krise som har rammet hele verden, har jeg klart veldig godt egentlig, å håndtere mine egne kriser. Det har vært avvik fra normalen. Jeg har måttet ha en ny runde med antibiotika som jeg ikke tålte, og som tærte veldig på både krefter og meg. Jeg fikk nesten ikke i meg mat, og jeg var så utslitt av hele infeksjon/sepsis/sår behandlings biten, at jeg til slutt en kveld bare lå i en ball og gråt. Det var tøft, men jeg kom meg gjennom. Målet mitt nå, er å bygge opp kroppen igjen etter disse to månedene. Jeg har mest sannsynlig fortsatt et god stund med sårbehandling foran meg, men jeg kan hvertfall gå turer og trene litt igjen, noe som gjør godt i et til tider kaotisk hode.

Ting går sin egen gang, og selv om vi sikkert hadde hatt tema og ting å snakke om i fem timer hver dag, så snakker jeg med behandler to ganger i uken. Nå har det vært over telefon, men i morgen skal jeg til kontoret hennes, noe som blir godt. Vi/jeg har begynt å planlegge en veldig spennende høst, jeg skal nemlig (atter en gang) begynne på folkehøyskole! Dette er skummelt, men veldig veldig fint. Jeg gleder meg til å ta fatt på en hverdag med mening, der jeg blir kjent med nye fine mennesker og ja, gjør noe annet en å være syk. Jeg er så mye friskere en når jeg tok fatt på nesten det samme prosjektet for 7 år siden. Og jeg er så glad jeg får muligheten til et år i livet der jeg skal vokse enda mer, lære og utvikle meg. Denne gangen vet jeg hva jeg går til, og jeg vet jeg har kommet langt og kjenner meg selv godt, så jeg har troen på at det kan bli et veldig fint år. Nå er jeg bare så innmari glad!

Jeg har også andre prosjekt gående (må ikke tro at jeg sitter helt stille) jeg skal være med i en bok, der jeg deler min historie fra barndom og gjennom hele behandlingsapparatet. Jeg er så spent på resultatet, men inntil videre så driver vi å snakker om alt som har vært, og leter frem gamle dagbøker og bilder. Boken blir gitt ut av et stort forlag, så ja, det er kjempespennende. Målet er at den kan brukes av skole/behandlere/pårørende senere, så ja, dette er kjempeviktig, og jeg føler meg så heldig som endelig får bruke all dritten i livet til noe bra.

Jeg flytter også snart inn i min helt egne leilighet. Ut av bofelleskapet, og inn til det som er mitt! Kjøkken er bestilt, gulv er bestemt, og det skal stå klart senest 30/6. Jeg håper at samfunnet har åpnet litt mer opp da, så jeg kan vende tilbake til de faste rutinene mine. Men uansett så er det jo ikke så veldig lenge til folkehøyskole start heller. Det er gøy.

Jeg tenker mye på dere alle ute i denne stormen av usikkerhet og mye ensomhet. Jeg håper alle har noe fint å se fremover til, noen å facetime med, noen å snakke med. Jeg heier, og jeg er her.

Hvem sa at alle helter bærer kappe?

Livet er så uforutsigbart. Rart. Fint. Vondt. Jeg har opplevd ting som på noen områder setter meg langt langt tilbake. Jeg har også på mange måter kjempet meg seirene gjennom. Man kan si jeg er uheldig? Jeg vet ikke jeg, men jeg føler jeg tiltrekker meg en del kjipe ting, ja. Jeg skal ikke gå mer innpå det en det, kanskje skriver jeg noe om det om en stund, når det er jobbet med og ikke lenger så åpent og sårt. Kanskje ikke.

Uansett. Midt i denne korona krisa så har jeg operert. Jeg tok brystreduksjon i starten av mars. Dette var før vi hadde sett så mye til krisen i Norge, men jeg har virkelig fått kjent på det i ettertid. For jeg fikk en infeksjon, som spredte seg til blodet mitt, og som måtte behandles på sykehus. Der var jeg i karantene, etter Mexico turen, og ble behandlet med fullt smittevernutstyr. Fikk isolasjonsrom og hele pakken. De måtte åpne brystet og tømme for puss, noe som resulterte i en ganske stor sårlomme som jeg nå må til lege for å skylle og fikse i, hver 3 dag. Var innlagt frem til de fant ut at jeg var for utstyrs krevende i disse korona tider, så selv om jeg normalt sett ville vært innlagt ganske mye lenger, befant nå all behandling seg hjemme på badegulvet. Takk gud for en mamma som er sykepleier. Der var det skylling med kateter inn i dren i brystet. Æsj og nesten besvimelser sier jeg bare. Jeg er bedre nå, etter 15 dager på en hestedose med antibiotika. Håper bare på at ting stabiliserer seg, også etter antibiotika slutt. Og selv om jeg mest sannsynlig har flere måneder med sårbehandling foran meg, så slipper vi gjøre det i karantene tilstand hjemme på badegulvet, men jeg kan reise til fastlegen å gjøre det. Takknemlig for helsevesenet i Norge, tross at de sliter litt med hvordan de skal gjøre det nå. Forståelig nok.

I natt kjenner jeg veldig på kaoset hodet mitt til tider klarer produsere. Det er vanskelig å skulle bare smile seg gjennom. Jeg gruer meg til huset våkner til, vanligvis er jeg tidlig oppe, i natt får jeg ikke sove. Og med 9 åring i hus, pluss over gjennomsnittet morgenglade foreldre, så regner jeg ikke med at de lar meg sove til 12. Det er også rart, å være hjemme og ikke i leiligheten min. Men jeg makter ikke stillhet og tomme rom, jeg klarer ikke sitte der og ikke få lov å ha besøk fordi kommunen har bestemt det. Vanligvis har jeg fulle uker, med både behandling, besøk, avtaler og reising. Jeg savner det. Og selv om det er godt med snorking fra naborommet og småsøsken som kommer og går, så blir det litt tett, når du er vant til å bo alene.

Jeg både gråter meg i søvn alene, og søker trøst hos de rundt meg. Mye er det bare jeg som ser, av tanker og storm. Noe deler jeg med behandler, noe deler jeg med venner. Jeg skulle nok vært flinkere til å sette ord på alt, jeg skulle nok det. Men, og det er et stort men også. Det går på et vis bra med meg. Jeg snubler meg fremover, og tross alt, så står jeg her enda. Jeg kunne lett falt, jeg kunne veldig lett bare gitt faen og ikke orket stå i det som jeg gjør. Jeg velger å være stolt av det selv, at jeg kjemper. Jeg er nesten et halvt år oppkastfri, noe jeg ikke har vært på sikkert 5? år. Jeg har ikke skada meg på veldig lenge. Og det, det er for meg som har slitt med de her tingene så innmari lenge, en enorm seier. Maten har ikke gått så bra som dette siden jeg var 11 år, vil jeg tro. Jeg er ganske langt fra frisk, men fra veldig syk til dette, det er seier det. At maten har gått bra samtidig som jeg ikke har skada meg, over en så lang periode, har ikke skjedd så lenge jeg har vært syk. Så det skjer fremskritt, hver dag jeg kommer meg gjennom og bruker konstruktive metoder til å klare det, er en seier. Og til slutt, da skal jeg vinne!

Å leve, å våge, å håpe!

Jeg lever igjen, jeg kommer meg ut, er med. Livet er ikke bare svart og uutholdbart, livet er også fint, fint og fargerikt. Jeg er veldig mye sliten, det er det vondeste. Men så lenge jeg får hvilt meg og sovet litt, så fungerer jeg også på et nivå jeg ikke har vært på, på over et halvt år. Jeg har, sammen med to andre jenter jeg har møtt på facebook, bestilt tur til Mexico. Altså, at jeg som for tre måneder siden ikke fikk være alene i et strippet rom på akuttpsykiatrisk, nå skal reise ut i verden med to stykker jeg har møtt på nettet, er litt rart, men for meg veldig stort. Det viser at det er mulig, det viser at kampene og kampen jeg nå har stått i, var verdt det! Jeg kjenner på en følelse av lykke, av at ikke hver dag bare var enda en dag jeg måtte gjennom. Noen dager er tøffere en andre, men det er bare slik det er, og det får, inntil videre, være greit. Men jeg gleder meg til å reise, til å oppleve, til å gjøre noe som er normalt for folk på min alder. Ikke bare sitte gjemt hjemme eller på en avdeling, der det er diagnosene mine som har stått i fokus. Jeg vil at jeg, MARIA, skal være fokus. Jeg er meg, jeg er ikke diagnosene mine.

De fleste tørr ikke ta sjansen på å bli kjent med meg når jeg åpner opp og faktisk snakker om alle problemene mine, jeg tror ikke det er fordi de ikke vil, men rett og slett fordi det er ting man ikke snakker om. Ting som blir skremmende, ting som ikke er vanlig. Det er ikke slik at jeg går rundt og kun snakker om det jeg sliter med, og de som faktisk kjenner meg, sier at hadde de ikke vist det, hadde det vært umulig å gjette. For jeg er jo egentlig helt normal. Altså, rar da, men det sier de rundt meg at er en fin ting.

,På onsdag, altså for 4 dager siden, opererte jeg inn SCS, eller ryggmargstimulator i Oslo. En operasjon jeg har ventet på i flere år, og som vi dessverre måtte utsette i høst når jeg var så dårlig. Det er ”siste” ledd i behandlingen av CRPS, de sier jo egentlig at etter dette har de ikke mer å tilby. Det er skremmende, samtidig som jeg føler vi har vært der i mange år. For det er ikke mer å prøve ut. Det eneste utenom ryggmargstimulator er medisiner, og der føler jeg jo vi har funnet det som fungerer best. Håpet nå er at etter hvert som elektrodene som er festet inni ryggen min begynner å forstyrre nervesignaler, vil smertene dempes og jeg kan klare mer. Og så kan jeg forhåpentligvis slutte på noen medisiner etter hvert. *håper*

Jeg har mye jeg kunne sagt om livet mitt. Men nå håper jeg at livet fremover vil gi mer en det tar. Jeg håper Mexico vil bli en fantastisk opplevelse. Jeg håper generelt at ting vil gli litt mer fremover, ikke såå mye bare bakover. Men jeg føler, endelig, for første gang på lenge, at ting er bedre. Det er godt, fint, GODT. Jeg nyter å være hele meg!

Vær så snill

Vær så snill, ikke kommenter at maten min er sunn, usunn, at jeg spiser mye, lite, normalt. Vær så snill, ikke kommenter at jeg spiser rart, at jeg kanskje spiser litt fort, eller sent. Ikke kommenter at jeg kanskje kunne forsynt meg av noe annet, at det ble nok mat nå. For meg er mat medisin. Men det er en medisin med bismak, det er en medisin jeg skulle ønske jeg slapp. Jeg jobber med å bli frisk, frisk fra noe som har styrt meg i over 12 år. Jeg jobber med å tenke at to kakestykker i en bursdag, det er faktisk innafor, selv om jeg har spist både frokost og lunsj. Jeg prøver følge en liste der det både står hva jeg skal spise og drikke. Uten den, og uten støtte, blir det fort krøll og vondt. Og med kommentarer som går på meg og hva jeg spiser, så blir nesten alt galt.

F 50.9 er diagnosen som henger over meg. Uspesifiserte spiseforstyrrelser. Jeg har vært innom de fleste; anoreksi, atypisk anoreksi, bulimi og nå uspesifisert. Det vil si at jeg har litt trekk fra de ulike spiseforstyrrelsene. Det skrives om diagnosen min at det ofte er behov for mye hjelp for å bli frisk. Jeg klamrer meg fast, prøver tenke at frisk finnes der fremme, selv etter alle disse årene. Jeg reiser til ROS i Bergen, snakker med behandler hjemme, prøver overse alle kommentarene uvitende folk kommer med. Jeg spiser det mellommåltidet som vi har avtalt, selv om jeg aller helst skulle ha droppet det. Prøver ignorerer angsten som lammer hodet, og ikke tenke over speilbilde av kroppen min, som henger igjen på netthinnen.

Jeg sitter med dette monsteret av en spiseforstyrrelse enda, etter 12 år. Jeg har dessverre ikke fått hjelpen til å bli kvitt det som alltid har vært min tilflukt når ting har vært utfordrende. Jeg har fått krisehjelp når kroppen har skrantet, og det har vært snakk om liv eller død. Utenom, nesten ingenting. Jeg har selv villet, å som jeg har villet. Spurt om mer hjelp, spurt om noen kunne ta på seg oppgaven: meg. Men ingen ville, vi begynte tenke voksenpsykiatri, selv om jeg fortsatt var et barn. Sendte henvisning til modum bad, da jeg bare var 16. Sa det som det så fint var, ingen andre ville eller kunne. Jeg var enten for

syk eller for frisk. Følte meg som det jeg fortsatt føler meg som «prosjekt umulig». Men modum bad sa også nei, jeg var jo ikke 18.

Jeg får skryt, selv når jeg ikke har klart noe av det vi snakka om sist time på ROS. Skryt for å ikke gi opp, for å fortsette å komme. Jeg får støtte til å se at det kanskje finnes et håp en plass. Når de har klart det, så kan kanskje jeg også? Så jeg fortsetter, jeg kjemper og jeg prøver. Kanskje er dette den 72017 gangen jeg prøver, men kanskje er det akkurat denne gangen det går.

Så jeg ber deg, oppi dette. Ikke kommenter meg, min mat eller mine matvaner. Ikke kommenter på hva som er bra for meg og ikke. Jeg vet det veldig godt, og de som hjelper meg vet det garantert bedre en deg som står utenfor. Så ja, det ble litt mer kjefting en jeg hadde ment, men jeg håper dere forstår at jeg bare trenger litt plass. Plass til å bli bedre (frisk?) og plass til å spise og ikke få kommentarer på det.

Hjelp?

2/1-20

”De tok fra meg det eneste trygge, det eneste jeg klarte i løpet av dagen. Snakke, litt. Få noe annet å fokusere på, en det de som fint kallet både psykose og vrangforestillinger. Men de skulle ikke komme inn til meg, på rommet. De skulle sitte i gangen, se på meg, observere. Ikke snakke. Kroppen min vrengte seg i det ene angstanfallet etter det andre, og de bare satt der. Så på. De mente det var negativt at jeg snakket med de som satt fastvakt på meg, det fikk meg til å ville ha det, og til å virke gøy. Fikk beskjeder fra mange av personalet at dette ikke var bra for meg, jeg burde ikke ha fastvakt. Som om jeg ville det? Som om jeg hadde bestemt det? De kunne ikke en gang følge meg inn på ”det rolige rommet”, jeg måtte være alene der. Jeg som var livredd, forsto de ikke at jeg også er et menneske? Skjønte de ikke at jeg også trenger mennesker når ting er tøft. At du ikke blir frisk av å sitte å se i veggen, og av at andre ikke får snakke til deg?

Jeg kjenner det velter seg i meg. Alle disse ukene, månedene. Alt det vonde som skjedde, alle svik, alle løgner. Ja, det finnes noen var engler, men nei, ikke alle er det. Den harde sannheten, det faktum at jeg skrev meg ut, før tiden, fordi jeg ikke maktet alle minnene fra de veggene. Klarte ikke alle som jobbet der, for alle utsagn som var kommet gjorde bare at det bikka over. 2 uker med fastvakt, der de vridde det om til at det hørtes ut som jeg likte det. Det er ikke en sjel som liker å være på et skjermingsrom med fastvakt.  

Løgner om hjelp som aldri kom. Utskrivelser, bare fordi. Følte jeg var rett tilbake i barne og ungdomspsykiatrien igjen. For syk, for frisk. Kronisk. Noen prøvde hjelpe, for så å gi opp. Jeg burde vel være vant til det..

Nå sitter jeg å gråter og kjenner angsten rive og slite i hele kroppen min. Det går egentlig ikke så bra. Jeg er redd. Timen med behandler i dag dro frem så mye. Vonde vonde minner, traumer. Bare kaos, et kaos av alt som har skjedd de siste 10 årene. Jeg tror ikke noen kan forstå omfanget av en PTSD diagnose, uten å ha opplevd det selv. For det som var de opprinnelige traumene har bare fått nye og nye traumer å fore seg opp på. Til det er så fullt at du ikke kan hverken kan lukke øynene uten at et bilde utspiller seg, eller sove, uten at marerittene vekker deg, gjennomsvett. ”

4/2

Jeg er hjemme igjen, og etter forholdene går det bra. Jeg skreiv meg vel offisielt ut 27 desember. Da makta jeg ikke mer, jeg orket ikke forholde meg til de, hverken bygningen, folkene eller minnene. Nå veksler jeg mellom å ha veldig mye energi, og absolutt ingen. Sover i timevis på dagen, eller rydder og vasker 5 timer i strekk. Tror jeg må klare finne en middelvei. Behandler gjør alt for at jeg skal ha det best mulig hjemme, og de i bofelleskapet gjør akkurat det samme. Det er godt. Jeg har Albert hos meg, og han vil helst kose hele dagen. Kommer og trøster når jeg har angstanfall. Jeg velger kanskje litt for ofte å være alene, men det må være folk jeg stoler veldig på her, før jeg klarer sette ord på noe. Jeg hadde egentlig bygget meg veldig opp på det området, med jeg kjenner at etter de her månedene, så er jeg satt ganske langt tilbake.

Tiden på Valen de siste tre månedene har vært veldig vonde. Jeg lyver om jeg sier at jeg har fått skikkelig hjelp. Noen krampetrekk for å redde seg selv kanskje? Men å høre på meg, det var vistnok veldig vanskelig.  Jeg har grått, jeg har i full panikk gjort ting mot meg selv, jeg fikk beskjed om at om jeg ville dø fikk jeg ta å skrive meg ut. Jeg har fått høre at jeg måtte slutte å ”tulle”, være voksen.

Ironien i at de som skal hjelpe deg skaper nye traumer.

Jeg har fått høre fra de som kjenner meg best i hjelpesystemet, at det omtrent bare er et under at jeg har klart meg så langt. At uten min enorme vilje til å klare og ønske om å få hjelp, så kunne det endt så annerledes. Det er trist at det som nå går innunder hjelpen jeg skal få i kriser, er hjelp jeg ikke egentlig ønsker. Fordi de har sviktet en, eller egentlig tjue ganger for mye. Men jeg håper at jeg nå i samarbeid med de rundt meg hjemme kan utarbeide strategier for å få meg gjennom. Aller mest håper jeg at søknaden om mer oppfølging hjemme kan gå igjennom, selv om jeg har mine tvil. Jeg har så lyst å få hjelpen jeg trenger til å klare spise gjennom dagen, klare meg uten alvorlig selvskading, ja selvskading generelt. Jeg trenger at noen er tilgjengelige, NÅR de værste byene av angst og flashbacks setter inn. At jeg ikke går over til å dissosiere, noe jeg gjør mye for tiden.

Jeg ønsker meg bare en litt mer okei og normal hverdag. Med den hjelpen det måtte medføre. Jeg våger ikke håpe, men jeg håper likevel.

Hva er verdien i et tall?

Nummer. Et nummer, et nummer som bestemmer, eller i hvert fall før bestemte dagen min. I dag stilte jeg meg som vanlig, på ren automatikk opp på vekta, og fikk konstanter at jeg veier mer en jeg noen gang har gjort. Valgte da å tenke at da blir jeg vanskeligere å kidnappe, for det tallet, det knuser selvtilliten, knuser alt jeg prøver bygge opp av rammer for å ikke falle rett tilbake til spiseforstyrrelsen. Og jeg kan ikke la det ødelegge meg, jeg kan ikke velge å få dag etter dag ødelagt. For uansett hva den vekta viser, så er jeg ikke fornøyd. Jeg kan velge å leve livet mitt basert på et tall, men jeg kan også velge å basere det på så veldig mye annet fint og godt og mye mer viktig!

Jeg har ryddet i feeden på instagram, det begynner bli noen uker siden nå. Jeg velger følge kroppspositive mennesker, jeg velger følge de som sier at kropp er topp, UANSETT størrelse. Hvem har bestemt hva som skal være fint og ikke. All påvirkning utenfra sier vi skal være tynne som pinner, og helst ha store pupper og stor rumpe. En kombinasjon som er veldig unaturlig og uvanlig å få til naturlig. Men uansett, mitt poeng; hvorfor er det slik at vi streber etter lykken i hvordan kroppen vår ser ut? Om du er tynn, tykk, pæreformet eller ser ut som et kinderegg, altså det har ikke noe å si. Det er den personen du er, den du velger å være for de rundt deg, det er den folk ser. Ikke i at du har noen kilo for mye eller lite, ikke i om du har operert inn ting i kroppen din som du slettes ikke hadde behøvd. Mennesker trenger mennesker, og du velger ikke menneskene rundt de basert på om de er tykke, tynne, lave eller litt skakke (får jeg hvertfall håpe for din del). Du velger ut fra den de er, og det gjør folk med deg og meg også!

Jeg jobber med å finne mot til å kaste ut vekta. Jeg jobber med å finne mot til å ikke definere meg selv som menneske fra hvordan kroppen min er. JA, jeg er overvektig. Og grunnen til det er så enkel i at jeg trengte og trenger medisiner som tuller så mye med forbrenningen min at jeg går opp i vekt uansett hvor sunt og passelig eller lite jeg spiser. Men jeg velger å se meg selv i speilet og si at jeg er vakker, valker og alt. Jeg velger å tillate meg tanker om at jeg er faktisk fin.

Denne dagen har vært fantastisk, og det trodde jeg aldri jeg kunne avslutte en dag med å føle og tenke, etter den smellen på badevekta. Jeg har vært rundt om, gjort fine og gode ting med behandleren min, vært sammen med støttekontakten min, og feiret verdens beste Michelle som har bursdag i morgen. Jeg legger et lokk på denne dagen med å si takk. Takk for at den kunne bli fin, selv om jeg har vokst noen kilo. Jeg velger å begynne å prøve å se meg selv på samme måte som jeg ser alle andre. Som mennesker. Ikke tykk/tynn. Mennesker.

Hadde jeg bare vært 14 igjen…

Dette innlegget kan kanskje være vondt, skummelt og muligens triggende for andre å lese. Men det er viktig, jeg må få ut stemmen min her, jeg må få fortalt hvor viktig det er at andre, ja eller kanskje du, får hjelp. Hjelp til å snu, hjelp så tidlig som mulig.

Jeg begynte å skade kroppen min på ulike måter som 14 åring, fysisk skade. I tillegg til å nekte meg mat, som jeg hadde gjort de siste 3 årene. Jeg vil jo si at det virkelig er en måte å skade seg på det også, å nekte seg mat. En vanskelig måte å oppdage og hjelpe, det også. Hos meg startet det som en desperat metode etter å holde ut noe uutholdelig, noe ingen viste noe om. Jeg gråt ikke, og alt jeg viste om å ha det slik jeg hadde det, hadde jeg lært på internett. Tumblr, som da var det store, og ofte ”mørke” nettverket, var plassen jeg henvende meg. Der fikk jeg ”venner” fra over hele verden, som sammen med meg satte seg mål om å gå mer ned i vekt. Vi delte på bilder av avmagra kropper, våre egne, og andre som dukket opp i feeden vår. Det var sitater som rett frem sa du var mislykka om du veide over en vis vekt, eller ikke klarte holde deg borte fra mat. Det var avtaler om å gå så og så lenge uten mat.

Så begynte bildene av sår å dukke opp, blant bildene av alle kroppene og etterhvert andre dystre bilder som fks av kirkegårder, mennesker som vurderte selvmord og sto med utstyret klart. Sykdom glorifisert og gjort om til noe positivt, noe fint. Alt dette fortalte meg var at jeg betydde ingenting før jeg var tynn nok, og nå også, ikke før jeg kuttet meg dypt nok. Så jeg begynte skade meg. Jeg holdt det skjult i godt over et år, før fastlegen min fortalte det til mamma og pappa når de ble kallet inn til møte for å få meg henvist til BUP. Før dette viste de ingenting. Ikke om anoreksien, ikke om selvskadingen. Ingenting.

Frem til jeg var 18 skadet jeg meg i skjul, selv om sommerene og diverse omstendigheter avslørte det, og gjorde det litt synlig. For meg handlet det aldri om å få oppmerksomhet, det handlet om å kontrollere noe jeg ikke kunne kontrollere, både den fysiske og psykiske smerten. Jeg skulle ønske noen av de som var rundt og skulle hjelpe hadde tatt tak i det da, i stede for å fortelle meg at ”det var da ikke så ille” når det var nettopp det, ille. Ille i alle andre en kanskje de som jobber med å sy sår daglig så på som ille, men for andre sine øyne var ille. For meg ble det en bekreftelse på at jeg måtte skade meg mer alvorlig, at jeg ikke en gang klarte mestre dette. For det er her det ofte svikter, ikke mål et menneske sin smerte i dybde og lengde på sår. En person som har et lite kutt som bare trenger et plaster kan ha det akkurat like vondt som en som må få kirurg til å sy det sammen. Smerte kan ikke måles i antall sting, smerte måles i hvordan DU har det inni deg.

Ikke for å skremme noen, men kanskje egentlig akkurat for å skremme noen, så sitter jeg her i dag med nerveskader i hele venstre fot. For det som var risping, ble kutting som ble verre og verre, styggere og styggere. Aldri godt nok. Aldri dypt nok. Jeg har vært millimeter fra å kutte over hoved nerven (tibialis), i leggen min, som hadde ført til at jeg hadde hatt null følelse og rørlighet i foten. Jeg har skadet den, og siden det ”bare” er en skade, så kan nervetrådene vokse tilbake på plass. Men dette har medført at jeg ikke har noe særlig kraft i foten, ikke klarer gå rett, og mister balansen bare jeg skal gå rett frem. Jeg satt i senga mi og begynte nesten gråte når legen snakket med meg, og jeg og en sykepleier reflekterte rundt det etterpå. ”For du vil vel ha to føtter” alle vil jo det. Men fortsetter jeg, risikerer jeg å miste både funksjon og få enda mere nervesmerter. Jeg har kuttet over så mange nerveceller at jeg har et stort område helt uten følelse jeg aldri vil få tilbake.

Så kjære kjære deg som skader deg, du vil ikke vikle deg så langt inn i det. Du ønsker ikke miste bevegelighet og følelse, du ønsker ikke gamble med livet ditt. Bare for noen minutter med en følelse av ro. Er det verdt det? Svaret er, og vil alltid være: NEI. Har du tanker om å skade deg, eller sliter med det, snakk med noen, oppsøk hjelp om du ikke allerede får det. For å sitte å vite at rusen, rusen etter å ødelegge meg selv til tider kan være større en lysten til å beholde funksjon i foten min, DET er skremmende det. Du skal komme ut på andre siden av tunnelen, (og det skal jeg også) og da er det best å ha kroppen på laget.

Virvelvind

Våkner gråtende av drømmene mine. Stirrer i taket og på de to fluene som flyr rundt i rommet. Sitter ute og avleder, og så knekker jeg sammen. Det blir for vanskelig med folk rundt meg. Holder ut, puster, snakker, går tur. De sier de prøver realitetsorientering meg, men for meg er alt så virkelig. Jeg vil jo egentlig at de skal ha rett, at det stemmene sier skal være sykdom, men jeg klarer ikke tro på det. Jeg er uendelig redd, skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette, ikke egentlig. Jeg får hjelp, men jeg skal gradvis være mer og mer hjemme, og så vet jeg hvor umulig det kommer til å bli. Men så ønsker jeg jo å klare det, jeg ønsker jo ikke akkurat å tilbringe julen her. På lukka avdeling.

”Du er på psykiatrisk, du ER syk Maria” Men jeg vil ikke være det. Jeg vill ikke være syk, jeg vil klare meg, hjemme, ute, være normal. Ikke syk. Jeg er så jævla lei av å være syk. Klarer nesten ikke ha kontakt med noen utenfor boblen min her, noe som egentlig er veldig trist. Men det gjør for vondt. Til og med de nærmeste sliter jeg med å forholde meg til. Ikke fordi jeg bryr meg noe mindre om de, kanskje heller motsatt, men fordi det er så kaos i og rundt meg at jeg klarer ikke være til stede i normale samtaler og være der. Altså virkelig være der.

Når noen spør meg hva jeg ønsker meg til jul begynner jeg nesten å gråte. JUL. Jeg elsket jul, i år gruer jeg meg så mye at jeg blir kvalm av tanken. Jeg vil ikke feire, jeg vil ikke late som jeg er glad. jeg vil ikke pakke opp presanger fra folk som er glade i meg, når jeg bare ønsker meg bort. Julen viser meg bare enda mer hvor mange som er glade i meg, og teit nok gjør det fryktelig vondt. Jeg er så sliten at hendene mine og føttene mine rister av utmattelse. Og angst. En blanding antageligvis. Vil klare, vil vise alle at jeg kan klare. Men dette mørket her, dette vonde, uendelig vonde, det kommer jeg meg ikke ut av på egenhånd. Og jeg frykter at jeg får mange turer inn og ut på sykehuset før jeg evt får vedtak på mer hjelp hjemme.

Jeg skulle være her i 4 dager, det var bare for å holde ut en helg, og nå sitter jeg her 3 uker senere. Jeg har brukt de siste 2 månedene på å ha det så uendelig vondt at jeg har vært her eller på legevakten stort sett hele tiden. Det har vært så mye vondt som har skjedd, jeg ville jo bare ha hjelp. Noen med meg, så jeg klarte være hjemme. Jeg ville ikke inn til Valen igjen… Noen prøver hardt å hjelpe, noen litt mindre. Men kampen er min, og den er tung. Jeg skulle ønske jeg hadde en garanti på at ting ville bli bedre, en garanti på at dette ikke vil vare evig. Det har jo komt frem til det at jeg mest sansynlig må lære meg å leve med symptomer, men da kan de ikke være så sterke, jeg kan ikke akkurat bo på lukka avdeling.

Skummelt å puste

Jeg har vært her mer eller mindre i snart 7 uker. Bare med to små opphold, som ikke gikk bra, der jeg var mer på legevakten en hjemme. Der alle gikk på tåhev rundt meg, livredde, både de og jeg. Jeg har vært veldig redd for hvordan ting ble denne innleggelsen, det har jo ikke akkurat bare vært rosenrødt disse 7 ukene. Så jeg forventet egentlig utskrivelse i dag, tross fastvakt og alt. For behandleren min her skal ut i overlegepermisjon, og jeg krisemaksimerer jo som alltid. I stede ble vi enige om at jeg skal være her til hun kommer tilbake om 3 uker, og se hvordan ting er da. For slik ting er nå, slik ting har vært de siste månedene, det klarer ingen alene. Og heldigvis, heldigvis ser de det nå. De ser jeg trenger mer.

Kveldene denne helga har virkelig tatt kaka over hvor ille ting kan bli. Jeg har vært så urolig og redd. Angstanfall på angstanfall. Samtale med vaktlege, og to tilkallinger av både han og bakvakt. Krisedose med seroquel, som faktisk fungerte, som nå ble satt fast som kveldsmedisin, den også. Jeg har ikke ord, den smerten på innsiden i hele kroppen som jeg følte (og stort sett føler) på er så enorm at du klarer ikke stå i den. Men jeg har faktisk bare fastvakt på kveldstid nå, jeg klarer være alene på dagtid. De ser til meg ofte, men fra at de sitter i døra og ser på meg hele tiden til å faktisk ha litt fri fra folk oppi deg hele tiden er godt.

Brevet til fylkesmannen er sendt, og jeg er fryktelig spent på hva utfallet blir. Redd, urolig og håper litt. For tenk om jeg faktisk får skikkelig oppfølging, og kan slippe å bli sendt til valen annenhver dag.  At noen er med meg og kan hjelpe meg til å fungere i den ”virkelige” verden. At jeg kan slippe å tilbringe så mange timer på legevakten. At kroppen min og hodet mitt kan få litt fred, og at jeg kan være hjemme uten å være redd for å ikke få kontakt med noen.

Jeg som var nede i 3 ulike medisinpreparater er nå oppi 7. Og i store doser i flere av de. Jeg er litt nedsløvet til tider, parkinsonisme er tydeligvis en veldig interessant bivirkning som gjør at jeg hverken klarer gå beint eller unngå å gå på dører. Heldigvis fikk jeg flyttet den medisinen med mest slike bivirkninger til kvelden etter å ha sovet 7 timer på dagen etter å ha tatt den på morgenen.  De gjør alt for at jeg skal ta minst mulig medisiner, så det jeg tar nå er bare helt nødvendig. Noe som jeg synes er vanskelig, for jeg vil jo helst klare meg uten. Jeg vil helst være frisk også. Jeg vil ikke være syk og i tillegg gå på medisiner… men så vet jeg at jeg får en betraktelig bedre livskvalitet om medisinene får virke, og jeg godtar at jeg trenger de.

Uvirkelighet?

Fastvakt dag 9. Like lenge som jeg har vært her. Oppstart av antipsykotika igjen. ”Psykotisk” ”Fare for deg selv”. Ville skrive meg ut nesten før jeg var kommet inn, men fikk nei til svar. Og beskjed om at det var fullt grunnlag til å holde igjen på tvang. Frivillig innlagt, eller som det som fint egentlig heter, frivillig tvang. Jeg satt i 7 dager og kun stirret i veggen. Klarte absolutt ingenting, ikke engang åpne mobilen og svare på en melding. De siste to har jeg vekslet mellom å klare litt stimuli, og ha det så vondt at jeg bare har sittet som en ball, i panikk, og lurt på hvordan et menneske skal kunne tåle dette. I går ble bakvakt tilkalt, selv med fastvakt var de så bekymra at de ikke viste helt hva de skulle gjøre. Og jeg, jeg sitter bare her, prøver forsvare min side av saken, den som de sier er vrangforestillinger.

Var hjemme 2 dager. Det gikk mildt sagt veldig veldig dårlig. Skulle operere den 6 november egentlig, få satt inn ryggmargstimulator. Men jeg satt her jeg, på valen, med fastvakt i stede. Jeg skjønner det egentlig ikke, hvordan jeg blir dårligere og dårligere. Hvorfor? Hvorfor forsvinner jeg lenger og lenger bort, hvorfor får jeg nye befalinger og ordre, ting som gjør meg livredd, for jeg kunne aldri gjort det. ALDRI. De rundt sier det er fælt å høre det jeg forteller, for meg er det så vondt at jeg bare ligger her stort sett. At rommet rundt meg beveger seg og jeg ser ting andre ikke ser, det er greit det. Men beskjedene jeg får, stemmene de sier ikke er virkelige, de er så virkelige for meg at jeg gjør alt jeg kan for å gjøre som de sier, selv om jeg kjemper med nebb og klør imot noe av det de befaler. Samtidig som den lille delen i meg som vil leve, virkelig vil kjempe, kjemper imot, trenger jeg folk her for å klare det. Jeg har ikke kontroll, så de tar kontrollen. Noe som gir meg enda mer og enda mer panikk.  Jeg er livredd.

Det er sendt brev direkte til fylkesmannen. Angående min sak, angående meg. De vil jeg skal få ha en person tilgjengelig hele døgnet, og vi vet Stord kommune ikke kommer til å gi meg det. Så de hadde diskutert det, og funnet ut de måtte søke høyere opp. ”Ta en dag om gangen” sier alle rundt meg. Men selv om jeg tar minutt for minutt virker det umulig. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal stå i dette, selv med folk rundt. Nå vet jeg heller ikke hvordan ting blir frem til jeg får et svar fra fylkesmannen, og utfallet av svaret vil ha alt å si for hvordan ting vil gå fremover. For øyeblikket er jeg fanget i det de kaller psykose, det gjør tvers gjennom vondt når de sier det, jeg trodde aldri jeg skulle havne her igjen. Det er det vondeste som finnes. Å være overbevist om at virkeligheten min er virkelig, selv når alle andre sier det motsatte. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir her, jeg vet ikke hvordan det blir frem til svaret kommer. Vi skal diskutere det på mandag, før behandler går ut i overlegepermisjon. Det passet jo godt, at hun skal bort nå, sant?

De venter på at medisinene skal begynne å virke, jeg håper at de kanskje vil det. Selv om jeg da må innse at min virkelighet ikke var fult så virkelig. Samtidig er det en kamp å få de i meg, jeg bruker en evighet på å klare ta de, det er full krig på innsiden. Det er jo ikke akkurat slik at stemmene ønsker å bli dempet. Jeg er urolig hele døgnet, har lyst å knuse, rasere og kaste ting rundt meg. Jeg gjør det ikke, jeg gjør jo ikke det. Ikke at jeg har noe å knuse heller. Men uroen, kaoset, det gjør uendelig vondt. Kan det ikke bli bra på ekte snart?