195 liggestillinger i ei hard sykehusseng

Jeg har lyst å rope, skrike, slå, springe ut. La meg springe ut! Jeg gråter, jeg sitter i et hjørne og gjemmer meg, og jeg har panikk. Å se solnedgangen gjennom et låst vindu gjør meg kvalm. Jeg vil ikke være innelåst. Jeg vil være ute, gå tur i skogen med høy musikk på ørene. Jeg vil leke med Albert, se film og spise lørdagspizza hjemme. Jeg klarer ikke forstå ordene alvorlig og syk. Tungpsykiatri. Altså, stemmer det, kan det virkelig stemme?

Når de kommer springende inn døren din, tre stykker, fordi de hører lyder fra rommet. Og jeg trygler, trygler om å få beholde glass. Bare få lov til å skade meg så jeg får litt fred. Jeg har vært omtrent hysterisk ”Slipp meg ut” men de har bare ristet på hodet. Hører ikke på det. Sier de vil hjelpe. Og jeg vet jo det, at de vil hjelpe. De drar meg ut av rommet, på tur, på kjøkkenet for å spise litt, ut i stuen. Men jeg vil bare springe bort, langt bort. ”Jeg blir gal” sier jeg. ”det er du allerede” får jeg til svar. Og så ler vi litt. Og så gråter jeg. Hvordan holde ut?

Alle forventer at jeg snart er ute herfra, sannheten er at vi nå snakker om en lang innleggelse. Hvor lang vet jeg ikke, jeg aner ikke. Men måneder blir det hvertfall. Traumeterapi. Vi skal grave i alt jeg ikke orker forholde meg til, vi skal forstå oss på reaksjonene mine. Og jeg skal stå i dette. Jeg vingler, men personalet tar meg i mot hver gang jeg faller. Men redd, herlighet hvor redd jeg er. Stemmer som kommer, bare fordi jeg er så innmari preget av alt. Konstant angst. Og følelser, vonde, intense, grusomme følelser. Jeg må jo bare holde de ut.

Sannheten bak livet mitt nå er bare vond. Jeg sliter med relasjoner, er så glade i alle at jeg ikke vil dra noen med og er så sliten at jeg ikke klarer være der for noen. Alt som kroppen trenger kommer sist, jeg har ikke krefter til å gi den det. Jeg ligger i senga mi eller sitter på det kalde gulvet i time etter time. Orker nesten ikke innputt, musikk går til nøds.

”Det er på tide du får hjelp, riktig hjelp til å bli frisk nå” sa ei til meg. Og uansett hvor uendelig vondt det er å være her, så er jeg takknemlig. Jeg får hjelp, de vil hjelpe meg. De har ikke tenkt å gi meg opp. Jeg skal komme meg opp igjen, og denne gangen bli der. Jeg lover å kjempe, jeg lover å prøve. Bare støtt meg når jeg vakler.

Tilbake til start?

Angst, angst du tror skal ta livet av deg, som har vært så nær å ta livet av meg nå. Jeg drukner i den, kveles av alt som forer den. En samtale med behandler hjemme utløste et 15 timers langt angstanfall, som endte i selvskading og to turer til legevakten. Jeg gråt i fanget til sykepleieren på legevakten, klokka 3 på natta, natt til torsdag. De på legevakten trøstet, ambulansefolkene trygget meg på vei til Valen, de sa det skulle gå bra. Alt jeg tenkte var at nå feilet jeg. Innleggelse, igjen, jeg ville jo ikke legges inn.

Jeg har vært i en knute siden jeg kom hit. Med hendene rundt føttene, i en krok på gulvet på akuttposten. Livredd, full av det de kaller stemmer, det som jeg var fint ferdig med. Med konstant angst, og med en så stor frykt for å sove og spise at å få kroppen til å fungere er mildt sagt litt vanskelig. Jeg er redd, livredd. Er jeg tilbake til start nå? Jeg vet at svaret er nei, men at det på en måte er det, en annen start bare. For nå er det en ny kamp som skal kjempes. Alle følelser som har blitt fortrengt det siste året, alle minner, traumer og vonde ting fra livet mitt skal opp og frem. Jeg har jobbet så hardt for å prestere, for å fortelle alle at jeg har hatt det bra. For å klare det livet som jeg ikke har taklet så bra. Jeg har skyvd til side alt som heter følelser, og det var eneste måten jeg kunne overleve på. Men nå, nå brast det, virkelig.

I dag hadde jeg og overlegen en 2 timers lang samtale. Det var så tøft at jeg tryglet personalet om å la meg få dø etterpå. Å hente frem igjen ting, å skulle bearbeide og snakke, det tror jeg kommer til å bli noe av det tøffeste, om ikke det tøffeste jeg noen gang har gjort. Vi snakker om ting jeg ikke har snakket med noen om før, og hun konkluderer med ting ingen har konkludert med før heller. Så jeg tror denne innleggelsen blir viktig, men så tøff at jeg har lyst å gi opp ca 678 ganger til dagen. Uflaks for meg at jeg er innelåst og ikke bare kan vandre ut.

Så nei, jeg har ikke bare hatt det bra. Jeg har hatt gode stunder det siste året, og jeg har smilt, men det har vært en enorm kamp på innsiden som ingen har vist om. Jeg har ikke turt å dele, selv med de nærmeste, fordi jeg har vært så redd for å knekke sammen. Jeg synes det er vondt at jeg er her, at det ikke gikk. Men det virker ikke som om de kommer til å gi meg opp denne gangen heller. Overlegen sa hun ville gi meg tid til å jobbe med ting og til å få det bedre. Jeg må vel bare gjennom dette, håper bare ikke det tar evigheter.

Drukner og bestiger fjell

Jeg sitter oppreist, klarer det uten å bli alt for dårlig. Energien kommer litt og litt mer tilbake. Jeg gjør litt ting igjen, det er godt, og veldig veldig nødvendig. Jeg har vært skikkelig dårlig de siste to ukene. Jeg har igjen kjent på dyp depresjon, den snek seg på og ble kraftigere og kraftigere. Det har vært så mye angst og kaos, tårer og enorm fortvilelse. Jeg har hikstet ned i puta og i armene til mamma, ikke orket tanken på en time til. Jeg endte opp på legevakten sent på fredags kveld/natt. Det ble noen sting, noe jeg skammer meg over og ikke klarer godta. For hvorfor kan ikke det bli lettere? Hvorfor skal jeg få en så enorm trang til å ødelegge meg selv, når ting blir tøft?

Gårsdagen startet skikkelig ille, men så ble den ganske god utover dagen. Familietid og harry potter på tv´en gjorde det litt lettere å håndtere mørket. Jeg er hjemme på Moster, og blir her nok en stund. Det er lettere å være i et hus med liv og med mennesker jeg er så glad i, en å sitte alene og bare tenke. Dagen i dag har vært ganske bra, tross enda en trøblete natt, og det er så godt at jeg har ikke ord. For når jeg har gode timer og dager, så klarer jeg finne nye krefter til å kjempe, nytt mot til å holde ut.

Jeg blir skremt av hvordan kroppen min reagerte på å slutte på medisiner. Jeg blir skremt av hvor ekstremt dårlig jeg ble fysisk, og hvordan jeg ble dypt deprimert på bare dager. Jeg vet hvor mange år det har holdt på før, hvor hardt depresjonen har sittet i meg, og det er nok derfor jeg blir så skremt. For skal det være slik i 10 år til? Skal jeg måtte kjempe mot mørket enda lenger? Jeg velger å tro at dette kommer til å gå over, at dette er midlertidig. Jeg finner styrke og håp i at ting har blitt bedre før. Recovery er en humpete vei og gå, og som Michelle så fint sa, så går jeg fremover selv om det er 3 skritt frem og 1 tilbake. Men jeg tror ikke bare dette er naturlige følelser og en naturlig nedtur, jeg tror det kommer av medisinnedtrapping også. At jeg er sliten, ja, det er og var jeg. Men kroppen min, hormonene mine og hele hodet mitt må omstille seg fra massevis av medisiner som før dro i meg, i tusen retninger. Som gjorde meg sykere.

Jeg kjemper, og de rundt meg kjemper sammen med meg. Jeg klarer kanskje ikke alltid å tenke at ting vil fikse seg, for mørket er flink til å dra det bort. Men så vet jeg at depresjon ikke varer evig. Jeg vet at angst kan forsvinne. Jeg vet at livet ikke må være svart. Jeg blir skremt når jeg blir så dårlig, men jeg er mindre skremt i dag en for noen dager siden. Det skal gå fint dette også!

Fortsett å svømme

”Det er mye sorg i gleden din, i tilfriskningen. Sorg over alt du har gått glipp av, av alle årene som forsvant til sykdom. Det er ikke rart du krasjet, det er lov å være sliten”

-Behandler

Jeg er sliten, sliten på en måte jeg aldri har opplevd før. Og det sier litt, for jeg har virkelig vært mye sliten de siste årene. Når jeg sitter oppreist verker hodet mitt, veldig. Så jeg vil helst ligge. Hele kroppen verker, jeg svimler og er kvalm. Og jeg er uendelig sliten. Ble trumfet av gårde til fastlegen min i dag, men som sagt: alt ser fint ut. Jeg har ikke kreft eller hjernesvulst som jeg har gått å bekymret meg for, hun klarte hvertfall berolige meg på det. Det er mest sannsynlig en kombinasjon av nedtrapping på mange medisiner, ettervirkninger av det, kaos i kroppen og utmattelse som følge av mye aktivitet, både oppi topplokket og generelt. Men vi vet ikke. Jeg skulle egentlig ønske det var noe som var galt, at det var en quick fix. At jeg kunne ta noen tabletter og så ble jeg bedre.

I stede ligger jeg her, ligger her og klarer ingenting. Ting har vært og er litt tøft, tankene mine og følelsene mine jobber på. Jeg gråter en del, krangler litt fordi jeg er så sliten, prøver jobbe meg ut av det alene, for jeg vil egentlig ikke at noen skal se det mørke. Jeg var jo ferdig med det mørke. Og selv om alle sier det er naturlig, at jeg har lov å være sliten og ha det vondt, så gjør det vondere en noen gang å føle på de tingene. For jeg er så ferdig med det, jeg vil ikke at det skal gjøre vondt lenger, jeg vil bare være frisk. Så når jeg fikk tanker om at det var best at jeg var død, ble jeg så lei meg at jeg gråt litt mer. Ikke fordi jeg hadde den minste plan om å gjøre meg noe, men fordi det er den vondeste følelsen som finnes. Den der du føler deg uten verdi, der du ikke klarer tenke at det vil gå over. For jeg vet jeg har høy verdi, og jeg vet det vil gå over. Men jeg føler på det likevel, det såre med følelsen, og det gjør fortsatt vondt.

Jeg jobber med å ikke falle ned. Og jeg jobber med det mest alene. For som sagt så klarer jeg ikke helt åpne opp om det som er vanskelig nå. Jeg skriver det ned for meg selv, og sletter det igjen. Vil ikke en gang at jeg skal kunne lese det senere. Men jeg tenker egentlig at det er ikke så rart at ting blir tøft, ikke egentlig. For jeg ligger her, og mens jeg ligger her får jeg veldig god tid til å tenke. I tillegg er jeg utslitt av alt jeg har gjort, både fysisk men også som venn. Ikke misforstå meg, for å kunne være der for de jeg er glade i er noe jeg gjør med glede, og som jeg aldri hadde valgt bort. Men det er vondt å bekymre seg, og det er vondt å se de du bryr deg om ha det vondt. Så ærlig må jeg få lov til å være. I tillegg kommer det også mye frem i lyset mens jeg ligger her. Både av ting som har skjedd og som skjer nå. Jeg opplever hvordan det er å skulle finne tilbake til livet, finne tilbake til meg selv og min hverdag. Jeg skal jobbe meg gjennom å ha gått glipp av de siste 10 årene, sånn virkelig. Jeg skal prosessere at jeg kommer til å ha smerter resten av livet, noe som har vært vanskelig å godta når ingenting i meg har føltes rett. Jeg skal jobbe meg gjennom ensomhet, ikke som følge at jeg ikke har noen venner, men som følge av at jeg har mistet veldig veldig mange.

Jeg kjenner på mange følelser, mange tanker. Jeg drømmer om fremtiden, samtidig som den har blitt satt på vent enda en gang. Jeg tror det vondeste med denne utmattelsen og alt den fører med seg, er at jeg ikke vet noe. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare og vi vet egentlig ikke hvorfor den kom. Jeg har to viktige operasjoner fremfor meg, mest sannsynlig et rehabiliteringsopphold etter den ene for å virkelig trene opp foten/kroppen, med (forhåpentligvis) mindre smerter. Jeg skal flytte inn i min egen leilighet på nyåret, og jeg ligger bare her og vet at jeg har ikke tid til å ligge her. Jeg skal så mye viktig, og jeg er så redd jeg må utsette noe av det. Men kanskje er jeg bedre allerede i morgen, jeg vet ikke, så jeg må bare holde hodet over vannet. Fortsette å svømme. Så skal dette også gå bra, jeg må bare tørre åpne opp, la noen få komme litt under huden, og så vil jeg komme meg gjennom.

Overmedisinering i psykiatrien

Overmedisinering. Et lite omtalt tema, spesielt i psykiatrien. Det skal ikke snakkes om at det er billigere å behandle pasienter med medisiner en å gi døgntilbud. Eller at det får pasientene roligere og neddopet, tvang for å unngå tvang. Unngå den tvangen som krever mer styr. Det er jo lettere om pasientene bare er neddopet, sant?

I det øyeblikket jeg satte føttene mine på BUP ble jeg satt på antidepressiva. Før jeg hadde fått diagnosen depresjon. Det var ikke snakk om å prøve seg frem, denne medisinen måtte jeg love å stå på minst en halvt år, vi måtte opp i full dose før virkningen kunne måles. Bivirkninger snakket ingen om. Så når jeg ble hundre ganger mer suicidal og ikke klarte tenke konsekvenser skruddes bare medisinen opp mer. At jeg prøvde ta livet mitt titt og ofte ble bare sett på som et tegn på oppmerksomhet. Ingen sa til oss at det kunne skyldes medisinen. Så ble jeg sykere, jeg skiftet antidepresiva, igjen og igjen, det var det de hadde å tilby. Flere timer i uken var umulig, det var ikke kapasitet. Medisiner foran behandling.

I det øyeblikket jeg begynte å åpne opp om stemmehøring fikk jeg beskjed om at jeg kunne eller ja, burde ta imot antipsykotika. Samtidig sa de at jeg ikke var psykotisk. Så selvfølgelig tok jeg ikke imot, jeg har da aldri villet ta mer medisiner en jeg må. De kalte meg da ”ikke samarbeidsvillig”

Så kom jeg til Valen. Jeg var så dårlig at jeg ikke orket eller klarte bry meg om hva de putta i meg. Jeg nikket, tok tablettene. ”Psykotisk, ikke realitetsorienter, suicidal, fare for seg selv” de tok alt jeg hadde på rommet, satt fastvakt på meg. Ga meg mer og mer beroligende, større og større doser med antipsykotika og antidepresiva. Sovetabletter, betablokkere for bivirkningen ekstremt høy puls. Jeg klarte ikke snakke sammenhengende, klarte ikke skrive, sovnet over alt. Det ble bedre når jeg skriftet avdeling og fikk ny behandler, når noen så at jeg faktisk ikke var meg selv med alt dette i kroppen, Men jeg tok vel rundt 3-4 ulike antipsykotika mesteparten av tiden jeg var innlagt der. Og i løpet av de nesten fire årene tror jeg at jeg fikk tilbudet om beroligende nesten hver dag, det behøvde ikke være noe galt en gang, noen brukte det bare så jeg ikke skulle vurdere å skade meg.

Og nå ligger jeg strak ut i sengen min på dag 7. Jeg opplever ekstrem utmattelse, og klarer knapt stå eller sitte oppreist uten å ville besvime eller kaste opp. Ingen vet helt hvorfor, men saken er den at jeg har sluttet på mange sterke medisiner, og nå lurer behandler på om det kan være bivirkninger som trer frem som har vært skult på grunn av alle medisinene mine. Jeg driver med en rask nedtrapping av den medisinen vi tror skylder det verste, men jeg vet at da kommer nok 6-7 uker med abstinenssymptom, som alltid når jeg slutter på medisiner jeg har stått på lenge og med store doser. Og selv om ingen vet så tenker en at det kan være jeg blir liggende her en god stund. Det er vondt, det er vondt å kjenne på alle ettervirkningne. Alle de kroppslige endringene. Det er vondt å være så fysisk dårlig som jeg er nå, mest sannsynlig på grunn av år etter år med medisiner. Det er ingen som forteller om dette, det er ingen som sier at hele kroppen din stritter i mot når du prøver få ut alle kjemikalene. Du blir avhengig av medisiner som andre mener du trenger, og som du egentlig ikke har noe du skulle ha sagt noe om. Fordi ”de vet best”. Bare det faktum at jeg slutter å ha hallusinasjoner når jeg fjernet antipsykotikaen sier jo sitt.

Det vonde med medisiner er at de kurerer ikke, de demper. Og de demper ikke bare symptomer, de demper den du er. Store deler av psykiatrien pøser ut med medisiner, skriver en resept og tenker de har gjort en god jobb. Når jeg ble satt på antipsykotika sa de det var fordi de ville snakke med den ekte meg. Men jeg var jo der, jeg var jo Maria selv om jeg var psykotisk. I dag skulle jeg ønske jeg ble behandlet uten medisiner, at de kunne jobbet med de underliggende problemene som utløste psykosen min. Fordi penger skulle spares, og jeg skulle dempes, så ble de neste 5 årene fylt med psykose og psykosesymptom. Psykose som bivirkning. Medisiner som skulle dempe noe som var der naturlig etter 4 år nesten uten søvn. For alle kan bli psykotiske under de omstendighetene. Det er de jævligeste årene i livet mitt.

Jeg tenker ikke noe stygt om Valen, de aller fleste som jobber der er fantastiske mennesker, som hjalp meg gjennom en veldig krise. Jeg er sint på helsevesenet som jobber på denne måten, som lærer opp på denne måten. Jeg er sint på regjeringen som kutter og kutter i tilbud, som ikke tenker på personer, men penger. Alltid penger. Medisiner er godt å ha, og det hjelper mange, og mye har også hjulpet meg. Men en må se personen, personen bak medisinene. Det er så viktig å ikke gi medisiner for å slippe å håndtere noe, ikke demp ned alle følelser med beroligende, det er ikke rett. Se mennesket, alltid

Drømme, leve, nyte

Jeg drømte lenge om det, å kunne smile på ekte. Jeg så på alle rundt meg og lurte på om det gikk å være så glade som de så ut som de var. Jeg fant til slutt ut at det ikke kunne være mulig. For det skal heller ikke være mulig å være så deprimert som jeg var, så lenge. Eller ja, alvorlig deprimert i 9 år, en depresjon som kaltes kronisk, en depresjon jeg aldri trodde jeg skulle komme meg ut fra. Som psykiatrien ga opp å prøve bedre etter utprøving av elektrosjokkbehandling og samtlige antidepressiva som var på markedet, flere ganger.

Når ting begynte lette litt i fjor fikk jeg endelig kjenne på ekte glede, jeg fikk kjenne at depresjonen slapp taket litt, og jeg fikk oppleve å smile på ekte. Og selv om det siste året har vært veldig opp og ned, og jeg til tider har vært langt langt inne i depresjonen, så har jeg kjent på glede. Denne sommeren har jeg hatt det så bra at jeg nesten eksploderer av lykke. For jeg setter sånn pris på det, at jeg kan smile på ekte gjør meg så glad at jeg inni mellom gråter noen tårer for det. Ingen kan forstå hvor mye det betyr for meg. Jeg trodde ikke og psykiatrien trodde ikke at jeg kunne bli frisk. Vi trodde depresjonen skulle måtte følge meg hele livet. Ikke alle, heldigvis var det noen som trodde, som ga meg håp, men stort sett ble den bare kategorisert som alvorlig og kronisk. Det bare var sånn.

Så når jeg nå sitter på flyplassen, etter Danmarks-tur med en av mine beste venner, så sitter jeg her å smiler. Sommeren i år har vært tid med familie, tid med venner, ferie, glede, latter og smil. Og jeg ser ikke på det som en selvfølge, for jeg vet det ikke er det. 12 år, av mitt 23 år lange liv har jeg vært syk. Jeg er ferdig nedtrappa på 1 av 2 antipsykotika, og for første gang på hvertfall 5 eller 6 år så hører jeg ikke stemmer. Og det er sykt å tenke på. ”Du må nok lære deg å leve med de” har behandlerene mine sagt de siste årene. For ingen medisin tok de, og jeg var inni en verden med hallusinasjoner og kaos som ingen klarte hjelpe meg ut av. Men psykosen min kom som et resultat av ekstremt press uten å få hjelp i så mange år, og på toppen av det nesten ingen søvn over flere år. Og når jeg da ble lagt inn på grunn av at jeg var psykotisk, så ble jeg satt på ekstremt mye medisiner for å dempe kaoset. Og de medisinene har opprettholdt symptomene. For det er det som er med medisiner, de har av og til bivirkninger som er akkurat det du skal få til å forsvinne. Litt som at ibux kan gi hodeverk. Og da har jeg stått på veldig høye doser med antipsykotika i 4,5 år, og når jeg nå da begynte nedtrappingen forsvant også stemmene og skikkelsene mer og mer.

Og ja, nå har jeg hatt flere uker uten stemmer. Og jeg har hatt flere måneder der jeg har hatt det BRA. Jeg er ikke frisk, og jeg har mine ting å deale med, men det er så mye bedre. Å oppleve at å leve og bare være, kan være godt, det trodde ikke jeg at jeg skulle få lov til igjen. I stede for å gråte sammen med meg fordi ting har vært så grusomt vondt, har jeg nå opplevd at støtteapparatet gråter sammen med meg, fordi jeg er bedre.

Livet altså, takk for at du viste meg at ting ikke bare er mørke.

Glede

Jeg sitter igjen med en følelse av at ting går bra. At livet er på vei en plass jeg kan leve i, at smilet jeg bærer er ekte. De siste 12 årene er et kapittel jeg vil og kan klare legge bak meg. Jeg skriver mest når jeg er langt nede, både blogg og dagbok bærer preg av at ting har være veldig veldig tøft. Og ja, det har det virkelig vært. Men jeg vet også at det siste året har vært bra, virkelig bra. Det har vært tøffe, ja skikkelig tøffe nedturer. Men jeg har kommet meg ut av de, fortere og fortere for hver gang. Og selv om jeg ikke har skrevet så alt for mye om det gode, så vet jeg at dette året har vært bedre en noe jeg kan huske. Jeg er ikke frisk, og jeg vet at det ganske sikkert vil komme vonde nedturer. Nedturer som vil ta fra meg alt håp og livsglede. Men jeg er ikke lenger livredd for de nedturene, for jeg vet de går over.

Jeg er ikke den jenta jeg var, som satt livredd inntil veggen og ikke forsto hvordan dette noen gang kunne gå over. Jeg skulle ønske jeg kunne holde rundt meg selv og si at du, det går over. Jeg skulle ønske jeg kunne nå inn til andre og fortelle at det faktisk blir bedre. I følge mange i psykiatrien skulle jeg vært død. Eller fortsatt veldig syk. Og det er jeg ikke. Jeg er friskere, og jeg lever. Jeg maser kanskje om dette, men det er så viktig for meg å få sagt det, å gi andre håp. For jeg vet hvor mye det betydde for meg med de som bar håpet for meg når jeg ikke klarte det selv. Jeg vet hvor vondt det er når andre mener du ikke er samtykkekompetent, når du får tvangsvedtak etter vedtak. Jeg vet hvor vondt det er å være så syk at du går glipp av livet. Jeg vet det, jeg vet det veldig godt. Men jeg kom meg ut.

Jeg har og jeg vil velge livet, jeg vil ta det imot med åpne armer, og leve. Jeg er ikke lenger redd for fremtiden. Jeg tenker med glede på å flytte inn i min helt egne leilighet. Å bo alene skremmer meg heller ikke, når det var det  som skremte meg mest før jeg fikk bolig i bofelleskap. Livet kan være så bra, så godt, og jeg vet at det er mulig å få det godt igjen!

«Jeg lover, at jeg vet det går over»

Jeg er ikke supermann. Jeg har ikke superkrefter til å bekjempe det som kommer som et hardt slag i magen. Jeg følte lenge jeg ikke kunne komme meg forbi det, over det. Det var bare vondt, og jeg sto der, barbeint, uten noen verktøy til å kjempe meg opp med. Jeg har vært frustrert på behandlere som har sagt jeg må finne sunne mestringsstrategier, men ikke har hatt et eneste forslag til hva det kunne være. Jeg har vært oppgitt over å prøve og prøve, uten å føle jeg kom noen som helst vei.

Nå sitter jeg på flyet på vei til Spania. Og jeg gleder meg. Det siste året har behandlet meg mye bedre en de siste 10, selv om det har vært noen skikkelige kamper inni her. Jeg har hatt uker med så totalt mørke at jeg har vært livredd. Jeg har hatt tøffe behandlingstimer, tøffe nattetimer, tøffe dager. Men jeg har lært at jeg kommer faktisk ut på andre siden. Jeg har funnet mestringsstrategier som gjør at jeg klarer fullføre flere dager med normale måltidsrutiner. Jeg skader meg sjeldnere og sjeldnere, tror jeg har hatt fire sprekker i år, og det, det er jeg faktisk stolt over, at det ikke har blitt mer når jeg har vært fanget av mørket.

Jeg gråt meg i søvn i mange år for jeg gruet meg så fælt til neste dag. Til å fortsette kampen som føltes endeløs. Uten andre mestringsstrategier en selvskading og sult. Jeg vil bare si det er mulig, det er det. Jeg føler, etter år som kasteball og det de mente var et håpløst prosjekt, at jeg har lov å si at «du, det blir bedre» eller som Trygve Skaug synger, «jeg lover, at jeg vet det går over» For uansett hvor liten du føler deg og hvor vondt du har det på innsiden, så skal det gå over. Jeg har troen på deg!

Legger med en liste over mestringsstrategier som fungerer for meg, føl deg fri til å bruke de!

Når du føler deg trist:

-selvpleie! Lakk negler, ta et bad, ta ansiktsmaske

-hør på god, oppløftende musikk. Anbefaler spillelisten Smil! på spotify, den er fin til å få opp humøret

-vær kreativ: mal, tegn, broder. Det trenger ikke bli perfekt, men er en fin måte å få tiden til å gå

-gå en tur, legg merke til det du ser. Og om du liker å ta bilder kan du jo det også

Når du synest det er vanskelig å spise/beholde mat:

-planlegg på forhånd, skriv ned hva du skal spise

-ha en liste over hva du kan gjøre etter du har spist, distraher deg

-ikke gi opp selv om det ikke funket en eller fem ganger, du har en ny sjanse med neste måltid

Heldig

Å være heldig handler ikke bare om hva man har og hva livet har gitt deg. Det handler om menneskene man har rundt seg, om verdiene du har lært deg å ha, om glede. Jeg tror mye i livene våre handler om å se på hva som er viktig. Å ikke sette seg fast i negative spor, og å jobbe frem det friske, det positive og det gode. Jeg vet at en med mye sykdom kan finne gode ting i hverdagen, mens en frisk person kanskje ikke klarer det. For det handler om hva man legger vekt på, hva man bruker tankene sine og tiden sin på.

Jeg kunne lett satt meg ned og bare synts synd på meg selv. Jeg kunne druknet meg selv i selvmedlidenhet over å ha vært så mye syk, av å vite det kan vare for alltid. Jeg har svelget unna noen kameler for å jobbe meg frem til å klare se det på den måten. For så klart har jeg vært trist over å ha det så tøft, selvfølgelig har jeg hatt både timer, dager og måneder der jeg ikke har sett poenget i noe, der jeg har vært tvers gjennom sint på både Gud og skjebnen og alle som ikke har kunnet hjelpe. Jeg våknet ikke en dag å følte meg heldig med livet mitt. Det å være takknemlig for alt det gode og føle seg heldig for det en har, det var en utfordring å komme frem til. Men jeg har klart det, jeg har klart å se at jeg har så veldig mye som er godt. Jeg har klart å finne gode ting med hver dag, jeg har lært meg å være takknemlig over de jeg har i livet mitt, og ikke sørge for mye over alle jeg har mistet. Nå føler jeg meg heldig som er der jeg er, som får den hjelpen jeg får, og som har de egenskapene og de verdiene som jeg har.

Når jeg ser tilbake på de siste ti årene føler jeg meg enormt heldig. Jeg er i live, noe som ikke er en selvfølge. Jeg har kommet meg ut av en merkelapp de trodde ville ende livet mitt. ”kronisk suicidal”. Ungdomspsykiatrien ga meg opp, jeg var for syk. For syk til å hjelpes. Nå er jeg friskere en på lenge. Jeg har mine ting, ting er fortsatt uutholdelig tøft innimellom. Men med å fokusere på det jeg har, og det jeg er takknemlig for, så kommer jeg meg gjennom det.

I dag føler jeg meg heldig som har både en fastlege og en behandler som virkelig bryr seg, som jobber sammen med meg for at jeg skal ha det best mulig. Som ikke lover og lyver, men som er realistiske og som jobber mot de samme målene som jeg har. Som gir meg en trygghet på at jeg ikke er alene i denne kampen. Jeg har en familie som støtter, jeg har fantastiske venner som støtter og jeg vet at selv om jeg kanskje alltid vil være syk, så er jeg aldri alene. Jeg ER heldig!

For alltid borte

Når jeg har det skikkelig vanskelig pleier ord være den måten jeg formidler på. Ord på papir. Ord skrevet i nattens mulm og mørke på mobilen. Ord fra enda en side i dagboken min.

Denne gangen er jeg tom for ord, denne gangen er ord for små, for meningsløse. Jeg klarer ikke beskrive det, det er smerte jeg ikke har følt på før, ikke på denne måten. Sorg. Vanvittig vond sorg. Mine problemer ble plutselig veldig små og ubetydelige, det er ikke plass til de. Jeg fikk en melding på 17.mai, en melding INGEN noen gang skulle måtte få. Midt i en feiring med is, pølser og korpsmusikk, kom ordene «han er død, han tok livet sitt» Hjertet mitt hoppet over noen slag, jeg kjente en intens smerte og ville bare synke sammen. Klarte ikke snakke. Viste meldingen til mamma, hun til pappa. De klemte meg, holdt meg til stede, hjalp meg å puste. For jeg ville bare krølle meg sammen til en ball og gråte. Men, midt blant alle menneskene kunne jeg ikke det. Så jeg svelget kvalmen, klistret på et smil, og holdt ut en time til før jeg dro hjem og knakk sammen.

Han, en av mine største støttespillere, som jeg så på som en storebror, var borte. For alltid. Jeg gråt, jeg hikstet, og jeg klarte ikke, klarer ikke, forstå det. For hvordan kan et menneske, som var tvers igjennom godt, forsvinne. Det var han som sammen med meg isbadet hver uke i flere år, som jeg lærte å lage kaker og julebakst, som dro meg med på tur. Vi sto på slalom, han for første gang, og vi lo, lo så det gjorde vondt mens han falt gang på gang. Men han reiste seg, og prøvde videre. For hver gang vi reiste på tur ble han bedre, og etter noen år kjørte han fortere en meg. Han ga aldri opp. Han var også en av de som så meg, som virkelig så meg. Når jeg satt nedbrutt i en stol og ikke hadde klart å spise på lenge, ga han meg en klem og sa det skulle gå bra, at han var der. Han heiet, å hvordan han heiet på meg. Og nå, nå er han ikke her lenger. Jeg skal aldri få en klem til. Og det knuser meg, det knuser hjertet mitt i hundretusen biter.

Jeg håper du har det bra nå. Jeg vil savne deg for alltid, du gjorde meg til et bedre menneske. Hvil i fred❤️